Høyesterett - HR-1995-110-A - Rt-1995-1358

 

Instans	Høyesterett - Dom.
Dato	1995-09-29
Publisert	HR-1995-110-A - Rt-1995-1358
Stikkord	Erstatningsrett. Ansvar for husdyr.
Sammendrag	Tre travhester hadde ved et uhell kommet seg ut gjennom en åpning i gjerdet, løp av sted og støtte sammen med en bil som kom kjørende i motsatt retning på fylkesveien. For Høyesterett gjaldt saken spørsmålet om det forelå objektivt ansvar for hesteeieren, enten ut fra alminnelige, ulovfestede regler om virksomhetsansvar, eller etter reglene i beiteloven av 16. juni 1961 nr. 12 § 7, jfr. § 6, jfr. skadeserstatningsloven § 1-5. Skadelidte fikk ikke medhold.
Saksgang	Høyesterett HR-1995-110-A, nr 11/1995
Parter	Anders O Bergan (Advokat Gunnar Gustavsen - til prøve) mot 1. Gjensidige Skadeforsikring 2. Berit Næss (Advokat Terje Bryn)
Forfatter	Bugge, Dolva, Stang Lund, Gjølstad, Hellesylt

---

Ankesaken gjelder tvist om en eier av hester er erstatningspliktig på objektivt grunnlag for tingsskade - skade på en bil - voldt av hestene.

Berit Næss eier og driver et gårdsbruk i Skotselv og holder bl a travhester på eiendommen. Hestene går vinterstid ute i en luftegård omgitt av en innhegning bestående av to horisontale planker og en strømførende ledning mellom vertikale stolper. Den 20 januar 1992, da det var to voksne hester og et 7 måneder gammelt føll i innhegningen,

Side 1359

kom hestene seg ut av innhegningen ved et uhell. Trolig har føllet som var uskodd, glidd på det stedvis glatte føret i luftegården, støtt mot gjerdet og revet planker og ledning ned slik at det oppstod en åpning. Hestene løp ut langs gårdsveien ca 400 meter, fulgte deretter en bygdevei ca 1 km til fylkesveien og fortsatte langs denne sydover mot Hokksund. Forsøk fra Berit Næss og hennes far som fulgte etter i bil, og også fra andre, på å få stanset dyrene var forgjeves. Knapt 4 kilometer fra gården løp hestene over i kjørebanen for motgående trafikk på fylkesveien, hvor den 79 år gamle Anders O Bergan kom kjørende i sin bil nordover fra Hokksund. To av hestene støtte sammen med bilen, som ble påført store skader. Skader på hestene ble dekket under bilens ansvarsforsikring. Det er uenighet om hvilken hastighet Bergans bil holdt; selv har han oppgitt at han kjørte i 40-50 km/t og hadde bremset slik at bilen knapt var i bevegelse i sammenstøtsøyeblikket, mens Berit Næss mener at Bergan ikke foretok noen oppbremsing før sammenstøtet. Det er på det rene at sammenstøtet skjedde mellom kl 1600 og kl 1700, men det nøyaktige tidspunkt og graden av skumring er det også noen uenighet om.

Bergans bil var ikke kaskoforsikret. Skadene på bilen og utgifter som følge av sammenstøtet beløper seg til kr 46.231, som Bergan krevde erstattet av Berit Næss og av Gjensidige Forsikring under hennes ansvarsforsikring der. Bergan mente at ansvaret kunne bygges både på skyldgrunnlag og på objektivt grunnlag. Da ansvaret ble bestridt, tok han 22 mars 1993 ut stevning mot Gjensidige Skadeforsikring og Berit Næss ved Eiker, Modum og Sigdal herredsrett. Der ble det avsagt dom 7 september 1993 med slik domsslutning:

"1.	Gjensidige skadeforsikring og Berit Næss dømmes in solidum til å betale til Anders O. Bergan kr 46231,- - kroner førtisekstusentohundreogtrettien 0/00 - med tillegg av 18 - atten - prosent rente pro anno fra 210892 til betaling skjer.

2.	Gjensidige skadeforsikring og Berit Næss dømmes in solidum til å betale til Anders O. Bergan kr 36033,- - kroner trettisekstusenogtrettitre 0/00 - i saksomkostninger.

3.	Oppfyllelsesfristen for det i pkt 1 og 2 nevnte er 2 - to - uker."

Herredsretten fant at ansvar for hesteeieren kunne bygges på ulovfestede, objektive erstatningsregler. Den mente at Bergan ikke hadde medvirket til skadene ved egen skyld.

Gjensidige Skadeforsikring og Berit Næss anket til Eidsivating lagmannsrett. Bergans krav ble der noe omformulert under hensyn til Berit Næss' egenandel under forsikringen, kr 3.000, som hun ble påstått erstatningspliktig for alene, mens det ble påstått solidaransvar for kr 43.231. Lagmannsretten avsa dom 13 oktober 1994 med slik domsslutning:

"1.	Gjensidige Skadeforsikring frifinnes.

2.	Berit Næss frifinnes.

3.	Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for byrett eller lagmannsrett."

Lagmannsretten fant at ansvar ikke kunne bygges på objektivt

Side 1360

grunnlag, hverken etter lovfestede eller ulovfestede regler, og den fant heller ikke grunnlag for erstatningsplikt på skyldgrunnlag.

Når det ellers gjelder saksforholdet og partenes anførsler tidligere i saken, viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Anders O Bergan har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han søkte i medhold av tvistemålsloven § 359 om samtykke til anke uten hensyn til ankegjenstandens verdi, og slikt samtykke ble gitt ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning 12 januar 1995, etter at ankemotpartene hadde sagt seg enige i at saken reiser prinsipielle og uavklarte ansvarsspørsmål som burde avgjøres av Høyesterett.

Anken gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen for så vidt angår det objektive ansvarsgrunnlag. Det opprettholdes ikke for Høyesterett at ansvar også kan bygges på skyldgrunnlag, jf skadeserstatningsloven § 1-5 nr 4. Overfor Berit Næss opprettholdes erstatningskravet bare for egenandelen på kr 3.000. For øvrig foreligger saken i samme skikkelse som for lagmannsretten. Anders O Bergan, Berit Næss og tre vitner har gitt forklaring til bruk for Høyesterett ved bevisopptak.

Den ankende part, Anders O Bergan, gjør sammenfatningsvis gjeldende:

Berit Næss og hennes forsikringsselskap er erstatningspliktige for skadene på Bergans bil på objektivt grunnlag, både etter ansvarsreglene i beiteloven av 16 juni 1961 nr 12 og etter alminnelige, ulovfestede regler om virksomhetsansvar. De nye bestemmelser om dyreeierens ansvar i skadeserstatningsloven har ikke endret eller medført noen begrensning i noen av disse ansvarsgrunnlag, jf lovens § 1-5 nr 5.

Beiteloven § 7 gjør eieren av husdyr ansvarlig for skade som dyrene volder på avling og annen eiendom. Travhestene må regnes som husdyr. Skade på "annan eigedom" må omfatte tingsskade generelt, og det er ikke grunnlag for å unnta skade på en bil. Ansvaret kan ikke begrenses til skader som har sammenheng med beiting, slik lagmannsretten mener. Lovproposisjonen, Ot.prp.nr.19 (1959) side 3 annen spalte tyder på at bare personskade skulle unntas fra ansvarsregelen. I Ot.prp.nr.75 (1983-84) som ligger til grunn for de nye bestemmelser om dyreeiers ansvar i skadeserstatningsloven, uttaler Justisdepartementet at skade på "produksjonsutstyr, gjerde og hus" må kunne kreves erstattet etter beiteloven. Da må også annen tingsskade være omfattet av ansvaret. Når beiteloven i § 6 regner også gris og fjørfe som husdyr, viser også det at loven ikke bare regulerer beiteskader.

Berit Næss driver på sin eiendom oppdrett av travhester som en regulær næringsvirksomhet, som et element i den ordinære drift av gårdsbruket. Det dreier seg ikke om hobbyvirksomhet, slik lagmannsretten har vurdert det. Denne virksomheten, med hestene gående i en enkelt bygget innhegning, medfører en sedvanemessig risiko for at hestene kan komme ut og volde skade, slik det skjedde i januar 1992 da det var iset og glatt. Risikoen må ansees som stadig, typisk og ekstraordinær. En slik skaderisiko gir grunnlag for å statuere objektivt erstatningsansvar etter de ulovfestede regler. Det er heller ikke her grunnlag for å unnta skade på en bil fra ansvaret. Det er også rimelig å la hesteeieren bære risikoen, fremfor å la den helt sakesløse Bergan gjøre det. Den ankende part har vist til herredsrettens utførlige drøftelse av

Side 1361

erstatningsvilkårene, og til Nils Nygaard: Skade og ansvar, 4 utg, side 259.

Det bestrides at det er grunnlag for å nedsette erstatningen eller la den falle bort etter reglene om skadelidtes medvirkning, skadeserstatningsloven § 5-1.

Anders O Bergan har nedlagt slik påstand:

"1.	Gjensidige Skadeforsikring dømmes til å betale til Anders O. Bergan en erstatning på kr 43231,-. Hertil kommer 18% renter pro anno beregnet fra 21/8.1992 og til 31/12.1993. Fra 1/1.1994 og til betaling finner sted regnes 12% renter pro anno.

2.	Berit Næss dømmes til å betale til Anders O. Bergan en erstatning på kr 3000,-. Hertil kommer 18% renter pro anno beregnet fra 18/10. 1992 og til 31/12.1993. Fra 1/1.1994 og til betaling finner sted regnes 12% renter pro anno.

3.	Gjensidige Skadeforsikring og Berit Næss dømmes in solidum til å betale saksomkostninger både for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett."

Ankemotpartene, Gjensidige Skadeforsikring og Berit Næss, bestrider at erstatningsan svar kan pålegges på objektivt grunnlag.

Beiteloven ansvarsregel har ingen anvendelse. Den regulerer bare erstatningsplikten i beiteforhold og setter også andre begrensninger med hensyn til skadested og skadeart som gjør den uanvendelig i forhold til annen tingsskade. Det gjelder iallfall når skaden er voldt på en bil på offentlig vei.

Ansvar uten skyld etter ulovfestede regler er det heller ingen plass for. Berit Næss drev ikke en virksomhet som medfører noen ekstraordinær risiko for en slik skade som saken gjelder, og vilkårene for et objektivt virksomhetsansvar er heller ikke ellers til stede.

Etter ankemotpartenes mening har Anders O Bergan opptrådt uaktsomt ved ikke å bremse ned i tide eller vike til side med bilen til tross for at han burde ha fått øye på hestene på god avstand. Et mulig erstatningsansvar må derfor falle bort eller nedsettes i medhold av skadeserstatningsloven § 5-1.

Ankemotpartene har nedlagt slik felles påstand:

"1.	Eidsivating lagmannsretts dom av 13. oktober 1994 punkt 1 og 2 stadfestes.

2.	Anders O. Bergan dømmes til å betale Gjensidige Skadeforsikring og Berit Næss saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett."

Jeg er i spørsmålet om objektivt erstatningsansvar som ankesaken er begrenset til, kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Anders O Bergan påberoper to selvstendige rettsgrunnlag for sitt erstatningskrav, den objektive ansvarsregel i § 7 jf § 6 i beiteloven av 1961, og de ulovfestede regler om objektivt virksomhetsansvar. Før jeg går inn på hver av disse, vil jeg si noe om hvorledes jeg oppfatter rettstilstanden når det gjelder ansvar for skade voldt av dyr etter at vi fikk den nye § 1-5 i skadeserstatningsloven, tilføyet ved endringslov av 21 juni 1985.

Forut for denne lovrevisjonen gjaldt, foruten den positive ansvarsregel i beiteloven og enkelte bestemmelser i annen spesiallovgivning,

Side 1362

den gamle bestemmelsen i NL 6-10-2. Denne hjemlet et ansvar uten skyld for personskade voldt av nærmere angitte dyr; det var endel uklarhet om hvor langt bestemmelsen rakk. Noen rettspraksis som fastslo objektivt erstatningsansvar for tingsskade utenfor de lovfestede tilfelle, forelå ikke.

I et høringsnotat i 1979 tok Justisdepartementet opp forslag om å innføre en alminnelig lovregel om objektivt ansvar for alle typer skade voldt av husdyr, både personskade og tingsskade. Med "husdyr" mentes ifølge lovforslaget ethvert dyr som noen eier, besitter eller har rådighet over. Ansvaret skulle påhvile eieren eller innehaveren av dyret.Under høringen møtte en slik generell ansvarsregel for tingsskade motstand fra flere hold, bl a fra Landbruksdepartementet, som gikk imot objektivt ansvar her for så vidt angår husdyr i landbruket. Justisdepartementet oppgav deretter tanken om en slik generell regel og gav i et revidert notat datert 15 juli 1981 uttrykk for at det antok at ansvaret for tingsskader voldt av beitedyr fortsatt mest hensiktsmessig kunne reguleres i spesiallovgivningen. Lovavdelingen viste til beiteloven § 7 og til reindriftsloven § 25.

I lovproposisjonen la departementet etter dette opp til at det for tingsskade som hovedregel skulle gjelde et skyldansvar, se Ot.prp.nr.75 (1983-84) og skadeserstatningsloven § 1-5 nr 4.

For øvrig går lovens ordning av det alminnelige ansvar for dyrehold ut på at ansvar uten skyld bare omfatter personskade og skade på klær og visse personlige bruksting, samt tingsskade voldt av hund og ville dyr i fangenskap, jf § 1-5 nr 1 og 2. Dette sistnevnte ansvar gjelder dog etter nr 3 annet punktum ikke skade voldt av hund på bl a motorvogn. I § 1-5 nr 5 heter det så at paragrafens øvrige bestemmelser "gjør ikke noen endring i de særlige regler om ansvar for dyr som er gitt i annen lov eller det ansvar uten skyld som følger av alminnelige erstatningsregler."

Vi kan etter dette fastslå at man ved lovrevisjonen ikke tilsiktet å gjøre noen endring med hensyn til tingsskadeansvaret for beitedyr eller husdyr andre enn for hund, og at henvisningen i § 1-5 nr 5 til "annen lov" sikter nettopp til bl a beiteloven ansvarsregel. Når det i nr 5 også tas en reservasjon for "det ansvar uten skyld som følger av alminnelige erstatningsregler", oppfatter jeg ikke dette dithen at det er tatt stilling til om det i gjeldende rett eksisterer noen slik objektiv ansvarsregel knyttet til dyrehold; lovgiveren har bare ikke villet stenge for den mulighet at et objektivt ansvar for dyr kan statueres også på ulovfestet grunnlag.

Jeg ser så først på beiteloven erstatningsregel. Paragraf 7 første ledd lyder slik:

"Kjem husdyr inn på område der eigaren eller innehavaren av dyret ikkje har rett til å la det halda til, er eigaren eller innehavaren skyldig å svara skadebot for den skaden dyret valdar på avling og annan eigedom."

Bestemmelsen må leses i sammenheng med § 6, som pålegger eieren og innehaveren av husdyr - herunder hest - å sørge for at dyr ikke

Side 1363

kommer inn "på område der eigaren eller innehavaren ikkje har rett til å la dyra vera".

Bestemmelsene avløser loven av 1860 om Jords Fredning, som i § 24 om "Hest og Storfæ, der indkommer paa fremmed Eiendom" bl a foreskrev at dyrets eier måtte erstatte skaden.

Jeg finner det klart at beiteloven regel ikke hjemler et objektivt tingsskadeansvar for hesteeieren i vår sak. Som ankemotpartene har fremholdt, tilsies dette både av beiteloven saklige begrensning: At det er beiteforhold og beiteskader mellom tilstøtende eiendommer med husdyrhold som er lovens gjenstand, og av dens stedlige begrensning: At det er skade som følge av at husdyr kommer inn på område der eieren ikke har rett til å la dem være, altså på annen manns eiendom, som skal erstattes. Også i lovens angivelse av hva som skal erstattes - skade på "avling og annan eigedom" - ligger det åpenbart en begrensning: Som lagmannsretten antar jeg at det her siktes til skade som har sammenheng med dyrenes beiting på fremmed eiendom. I denne forbindelse har det sin interesse å vise til Rådsegn 1 (NUT-1955-1) og 3 (NUT-1958-5) fra Sivillovbokutvalet, som ligger til grunn for beitelovens bestemmelser om ansvar for husdyr. Etter lovutkastet i Rådsegn 1 var det når husdyr kommer ulovlig inn på annen manns eiendom og gjør skade "på grunn eller grøde" at dyreholderen skulle være erstatningspliktig uten hensyn til skyld.

Jeg vil ellers slutte meg til det lagmannsretten uttaler om beiteloven ansvarsregel. Den skade som rammet Bergan da hans bil støtte sammen med travhestene på en offentlig vei, ligger utvilsomt fjernt fra det beiteloven tar sikte på å regulere. Jeg peker for øvrig på at tvist om erstatningskrav etter § 7 ifølge lovens § 11 skal avgjøres ved skjønn, ikke ved søksmål etter tvistemålsloven, se også Ot.prp.nr.19 (1959) side 4.

Så noen ord om det annet påberopte grunnlag, det ulovfestede objektive virksomhetsansvar.

Etter min oppfatning kan erstatningsplikt for Berit Næss heller ikke bygges på dette. Jeg ser det her slik at erstatningsansvaret for skade voldt ved ordinært husdyrhold må ansees uttømmende regulert ved bestemmelsene i beiteloven og i skadeserstatningsloven, slik jeg nå har gjennomgått dem. Det kan ikke godt tenkes at lovgiveren med forbeholdet i sistnevnte lovs § 1-5 nr 5 har villet åpne for et objektivt tingsskadeansvar for husdyr ut over de regler som ble positivt lovfestet i 1985. Som nevnt har et slikt objektivt ansvar heller ikke hatt noen basis i domspraksis.

Ansvaret måtte i tilfelle forankres ikke i Berit Næss' hestehold som sådant, men i at det ved hesteholdet og hestenes opphold i luftegården var etablert en virksomhet som medførte en særlig risiko for tingsskader som naturlig burde dekkes under et slikt ansvar. Jeg ser imidlertid ikke at dette hesteholdet, som har bestått i å holde 3-4 travhester gående i en innhegning på eiendommen, kan sies å ha medført noen skaderisiko som går ut over den som husdyrhold ellers vil kunne medføre på et vanlig gårdsbruk. Det gjelder uansett om man vil betegne hesteholdet i vår sak som del av eierens næring eller som en hobbyvirksomhet.

Jeg peker ellers på at det ikke er noe uvanlig fenomen i vårt land at husdyr - særlig mer vanlige dyr som ku og sau - befinner seg på eller i nærheten av offentlig vei og i en gitt situasjon kan tenkes å volde skade på f eks kjøretøyer. Skaden har i dette tilfelle rammet en bil under

Side 1364

kjøring på veien. En bil er selv underlagt objektive ansvarsregler for skade den volder og står ellers i en særlig stilling som erstatningsobjekt, jf unntaket i skadeserstatningsloven § 1-5 nr 3 for skade voldt av hund på motorvogn.

Anken fører ikke frem. Jeg er imidlertid enig med lagmannsretten i at saken har reist spørsmål omkring ansvaret for husdyr av prinsipiell og - i rettspraksis - uavklart art. Dette var som før nevnt også grunnlaget for at anketillatelse ble gitt av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Jeg finner derfor at lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse bør bli stående, og at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne dom :

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.