Høyesterett - HR-1993-166-A - Rt-1993-1547

 

Instans	Høyesterett - Dom.
Dato	1993-12-22
Publisert	HR-1993-166-A - Rt-1993-1547
Stikkord	(Skoland-dommen) Erstatningsrett. Personskade. Erstatningsutmåling.
Sammendrag	Saken gjelder erstatningskrav for en nå 29-årig mann som i 1984 ble påført alvorlig hjerneskade etter bilulykke. Han er 100% ufør. - Ved beregningen av tap i fremtidig erverv ble gjort skjønnsmessig fradrag for utgifter han ville ha hatt hvis han var i arbeid. Det skulle ikke gjøres fradrag for uførepensjon utbetalt i en periode forut for perioden med inntektstap. Det ble foretatt et skjønnsmessig fradrag for utbetalte ulykkesforsikringer. - Skadelidtes prinsipale erstatningskrav på fremtidsutgifter, basert på å bli satt i stand til å finansiere heldøgns omsorg i egen bolig, kunne ikke tas til følge. Derimot ble han tilkjent erstatning til dekning av påregnelige omsorgsutgifter utenfor institusjon i rimelig utstrekning. Erstatningen ble fastsatt under henvisning til at det vil være naturlig å plassere en vesentlig del av utgiftserstatningen i livrente, og under hensyntagen til fradragsmuligheter for omsorgsutgifter ved ligningen. Erstatningen for fremtidsutgifter er et nødvendig supplement til det offentliges ytelser og kan ikke i sin helhet baseres på ménerstatningen. - Krav om erstatning for egenandeler for opphold på institusjon ble ikke tatt til følge. - Denne sak må sees i sammenheng med lnr 164 og 165/1993. ( Rt-1993-1524 og Rt-1993-1538).
Saksgang	Agder lagmannsrett LA-1991-161 - Høyesterett HR-1993-166-A, nr 137/1992.
Parter	A (advokat Magne Revheim - til prøve) mot Gjensidige Skadeforsikring (advokat Knut Riisa og advokat Anders Aavatsmark).
Forfatter	Gjølstad, Gussgard, Lund, Skåre og Christiansen.

---

Dommer Gjølstad: Saken gjelder utmåling av erstatning for personskade etter skadeserstatningsloven § 3-1, jf bilansvarsloven § 4. Den er behandlet av Høyesterett i sammenheng med ankesak lnr 164/1993 (Ølberg) og ankesak lnr 165/1993 (Horseng) hvor det er avsagt dommer tidligere i dag. De standpunkter Høyesterett har tatt i disse sakene, blant annet til kapitaliseringsrente og tillegg for skattebelastning, får betydning også i den foreliggende sak. Denne saken reiser imidlertid flere særlige spørsmål. Et hovedspørsmål er skadelidtes krav på dekning av fremtidige utgifter til omsorgstjenester for å sette ham i stand til å bo utenfor institusjon.

A, født 0.0.1964, ble påkjørt av en bil 14 september 1984 mens han førte sin motorsykkel. Han pådro seg meget alvorlige hjerneskader. Skadene har medført lammelse i armer og ben, gjort ham delvis blind og påført ham store talevansker. Hans mentale funksjoner er imidlertid stort sett bevart. Så vel den medisinske som den ervervsmessige invaliditet er satt til 100 %. A oppholder seg på Tjørsvågheimen i Flekkefjord, et sykehjem hvor pasientene i det alt vesentlige er eldre personer.

Bilførerens forsikringsselskap, Gjensidige Norsk Skadeforsikring, nå Gjensidige Skadeforsikring, har erkjent ansvar etter bilansvarsloven. Da partene ikke ble enige om erstatningsutmålingen utover menerstatningen, tok A 1 februar 1990 ut stevning mot forsikringsselskapet ved Flekkefjord herredsrett.

Side 1548

Herredsretten avsa 1 november 1990 dom med denne domsslutning:

"1.	Gjensidige Norsk Skadeforsikring dømmes til innen 14 - fjorten - dager å betale følgende erstatning til A:

a.	Lidte utgifter med kr 100000 - kroneretthundretusen.

b.	Tap i fremtidig erverv med kr 1300000,- - kronerenmilliontrehundretusen.

c.	Fremtidige utgifter med kr 1000000,- - kronerenmillion.

Samtlige poster tillagt 18 - atten - prosent renter fra påstevningen og til betaling skjer.

2.	Til fradrag i erstatningen går a konto utbetaling med kr 743326,- - kronersyvhundreogførtitretusentrehundreogtjueseks.

3.	Gjensidige Norsk Skadeforsikring dømmes til innen 14 - fjorten - dager å betale kr 48600,- - kronerførtiåttetusensekshundre - som erstatning for saksomkostninger til A."

Gjensidige påanket dommen til lagmannsretten og hevdet at tapet i fremtidig erverv og de fremtidige utgifter var satt for høyt. A erklærte aksessorisk motanke for de samme postene.

Agder lagmannsrett avsa 29 november 1991 dom med slik domsslutning:

"1.	Gjensidige Norsk Skadeforsikring dømmes til å betale erstatning til A

a)	for lidte utgifter kr 100000,- - etthundretusen,

b)	for lidt inntektstap pr. 1. januar 1992 kr 128000,- - etthundreogtjueåttetusen,

c)	for tap i fremtidig erverv fra 1. januar 1992 kr 1300000,- - enmilliontrehundretusen, og

d)	for fremtidige utgifter kr 1000000,- - enmillion.

2.	Foretatte a conto-utbetalinger med tilsammen kr 743326,- - sjuhundreogførtitretusentrehundreogtjueseks - går til fradrag.

3.	Herredsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.

4.	I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Gjensidige Norsk Skadeforsikring til A kr 50000,- - femtitusen.

5.	Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom."

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår av dommene.

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Forsikringsselskapet har tatt til motmæle og erklært aksessorisk motanke. Begge anker gjelder så vel bevisbedømmelsen som rettsanvendelsen.

Etter ulykken har A fått utbetalt kr 870000 i ulykkesforsikringer, kr 243326 i yrkesskadeserstatning etter folketrygdloven § 11-8 siste ledd og a konto fra Gjensidige en million kroner. Partene har vært enige om at menerstatningen skal utgjøre kr 500000. I denne skal det gjøres fradrag for yrkesskadeserstatningen etter skadeserstatningsloven § 3-2 første ledd tredje punktum.

Under ankeforberedelsen for Høyesterett er partene blitt enige om at menerstatningen, lidt inntektstap frem til 1 januar 1994 og påførte utgifter frem til 1 januar 1992 skal anses oppgjort ved de nevnte konto utbetalinger på til sammen en million kroner i 1987/88.

Tvisten for Høyesterett gjelder etter dette:

-	tapet i fremtidig erverv fra 1 januar 1994

-	påførte utgifter for 1992 og 1993 Side 1549

-	fremtidige utgifter fra 1 januar 1994.

Vedrørende tapet i fremtidig erverv er partene for Høyesterett enige om at As årlige inntekt uten skaden ville ha vært i gjennomsnitt kr 250000 beregnet ut fra dagens lønnsnivå. Videre er de enige om at det skal regnes med at han ville ha tatt opp et studielån på kr 100000 med årlige utgifter på kr 14000 frem til år 2006. Endelig bygger begge parter på at As uførepensjon i basisåret utgjør brutto kr 92690.

As krav er vesentlig øket for Høyesterett i forhold til det som er krevd for de tidligere retter. Det er også gjort gjeldende nye anførsler. Partene er enige om ikke å reise prosessuelle innsigelser mot endringer av krav og anførsler, bortsett fra spørsmålet om kommunens regressrett.

For Høyesterett er holdt bevisopptak hvor skadelidte og ti vitner har forklart seg. Åtte av vitnene er nye for Høyesterett. Det er også fremlagt en del nye dokumenter.

Det har vært oppnevnt økonomisk sakkyndige felles for Ølbergsaken, Horsengsaken og denne saken. Jeg viser til omtalen i Ølbergsaken. For nærværende sak har det dessuten vært oppnevnt to medisinsk sakkyndige, kst. klinikkoverlege, dr.med. Jan Berstad og professor dr.philos. Arnstein Finset. De har avgitt en felles skriftlig erklæring.

Den ankende part - A - har for Høyesterett i hovedtrekk gjort gjeldende:

Ad tapet i fremtidig erverv.

A skal ha erstattet tapte inntekter fra 1 januar 1994 frem til han fyller 67 år, og tapte pensjonsytelser fra aldersgrensen og frem til gjennomsnittlig levealder for en mann i hans alder. Det aksepteres at det regnes med vanlig særfradrag i beskatningen av uførepensjonen, men gjøres gjeldende at det er usikkert om særfradraget vil bli opprettholdt i fremtiden, og at dette må tas i betraktning ved den avsluttende skjønnsmessige fastsetting av erstatningen.

Det er ikke grunnlag for å foreta noen reduksjon i det beløp man etter dette kommer frem til utover det som følger av partenes enighet om utgifter til studielån. Utgifter som fagforeningskontingent og reisekostnader er for usikre til at de kan regnes med som fradragsposter, og uførheten medfører dessuten lignende utgifter, som kontingent til interesseorganisasjoner.

Skal det gjøres fradrag for andre ytelser A har mottatt etter ulykken, må det være kompensasjonsrelevans. Dette gjelder både med hensyn til ytelsenes art og tidsperioden.

Det kan således ikke gjøres fradrag for utbetalt uførepensjon fra skadetidspunktet og ut 1989, det vil si for tiden før A ville ha vært i fast arbeid dersom han ikke var blitt skadet. A ville, også uten skaden, ha hatt en del inntekter i denne perioden, blant annet fra feriearbeid.

Videre er det ikke grunn til å ta hensyn til de ulykkesforsikringer A har mottatt og som er utmålt ut fra medisinsk uførhet. Det ville være en tilfeldig fordel for selskapet, og det dreier seg heller ikke om spesielt store beløp hensett til skaden. Menerstatningen skal tjene andre formål og bør ikke tillegges betydning ved utmåling av tap i fremtidig erverv. Menerstatningen ble oppgjort i 1987/88 med kr 256674 etter fradrag for yrkesskadeserstatning på kr 243326. Selskapet må allerede som følge av at det da ikke ble tatt forbehold om mulig fremtidig

Side 1550

fradrag, være avskåret fra å trekke inn menerstatningen og forsikringsytelsene i saken nå.

Ved kapitaliseringen må det gis kompensasjon for fremtidig inflasjon. Som i Ølbergsaken og Horsengsaken, bør kapitaliseringsrenten da i utgangspunktet settes til 3 %. I denne saken bør imidlertid erstatningsfastsettingen bygge på en kapitaliseringsrente på 2 % for også å gi kompensasjon for fremtidig reallønnsvekst.

Det må gjøres fullt tillegg for beregnet fremtidig skattebelastning, jf kravene i Ølbergsaken og Horsengsaken. A vil trenge løpende inntekter. Det er ikke rimelig å pålegge ham å investere i livrente. Ordningen med livrente er forbundet med usikkerhet. Usikkerheten gjelder både forsikringsselskapenes ytelser og skattereglene. A har investert de forsikringsbeløp han har mottatt i familiens boligeiendom, og det er ikke naturlig for ham med ytterligere boliginvestering. De økonomiske disposisjoner han har foretatt etter ulykken, har tatt sikte på å tilfredsstille hans behov og trygge hans økonomi.

Ad utgifter 1992 - 1993.

A har betalt kr 61525 i egenandel til Flekkefjord kommune for 1992 og kr 67034 for 1993. Av egenandelene er det bare utgifter til mat og drikke som han ville ha hatt hvis han ikke var blitt skadet. Disse  sparte utgiftene bør settes til kr 15000 for 1992 og kr 16000 for 1993. A har utgifter til egen bolig som overstiger leieverdien av det boareal han disponerer på Tjørsvågheimen, og denne leieverdien kan derfor ikke trekkes inn som en fordel.

I tillegg kreves erstattet verdien av mottatte omsorgstjenester fra foreldrene for den tiden han har oppholdt seg i egen bolig, ca 120 døgn hvert år. At hjelpen er gitt gratis, er etter rettspraksis ikke avgjørende. Verdien av foreldrenes arbeid kreves erstattet med 20 timer pr helg etter en timepris på kr 100. Til fradrag i dette går hjelpestønad som er utbetalt med kr 8820 hvert år.

For 1993 kreves dessuten erstattet pådratte utgifter til pleiere ved ferieopphold på Haraldvangen i Hurdal.

Ad fremtidige utgifter.

A gjør krav på en erstatning som gir ham mulighet for et meningsfylt liv utenfor institusjon i tråd med de medisinsk sakkyndiges uttalelse om at det vil være best for ham om han tilbys et heltids botilbud i eget hjem eller bokollektiv. Tjørsvågheimen var i utgangspunktet ment som en midlertidig plassering og er uegnet som et varig oppholdssted for ham. Også kommunens fagpersonell har gått inn for at han bør gis et botilbud utenfor institusjon, men dette har strandet på kommunens økonomi. Som de medisinsk sakkyndige har påpekt, vil det nåværende tilbud på noe lengre sikt kunne representere en fare for As tilpasning og helse. Det er fremhevet at A er et spesielt skadetilfelle, for så vidt som han etter trafikkulykken har i behold betydelige mentale ressurser samtidig med at han er påført stor fysisk skade.

Som følge av skaden, er A avhengig av hjelp til de aller fleste av dagliglivets gjøremål, og han må ha nærmest døgnkontinuerlig tilsyn. I enkelte tilfelle er det nødvendig med to hjelpere. Det er ikke nødvendig at hjelperne har spesialkompetanse, og for de første 10 årene kan man basere seg på at bistanden i helgene vil bli gitt av foreldrene som hittil.

De særtilbud A har i form av fysioterapi, logoped med videre

Side 1551

forutsettes det at han vil få også om han bor utenfor institusjon. Muligheten for at han vil få hjemmebaserte ytelser fra kommunen utover dette, er imidlertid alt for usikker til at man kan regne med det. Og om det skulle bli gitt hjemmehjelp eller lignende, vil kommunen ta seg betalt i form av egenandel slik at A ikke vil få noen fordel av det.

Erstatningskravet omfatter også utgifter til ferie to uker hvert år. Utgiftene forbundet med å ha med pleierne på ferie er medisinsk betinget. Disse utgifter faller utenfor det som skal dekkes av menerstatningen på samme måte som utgiftene til pleie og tilsyn ellers.

Fratrukket hjelpestønad på kr 8820 pr år vil de nødvendige årlige utgifter utgjøre kr 663650 frem til år 2004 og deretter kr 810467. Kapitalisert med 3 % utgjør dette kr 19107628. Etter beregnet påslag for fremtidig skatt med 54 % kreves de fremtidige utgifter etter dette erstattet med kr 29401490.

Subsidiært, for tilfelle av at As bosituasjon vil fortsette å være 5 døgn på institusjon og helgene hjemme, kreves erstatning med kr 24360805. Kravet omfatter utgifter til hjelpere ved opphold utenfor institusjonen, herunder kr 161128 pr år for fire ferieuker. Man må regne med at kommunen vil kreve maksimal egenandel med kr 266000 pr år etter at A har fått utbetalt erstatningsoppgjøret. Erstatningen må fastsettes slik at den også dekker egenandelen på kr 250000 pr år etter fradrag kr 16000 for fordel ved mat og drikke ved Tjørsvågheimen.

Atter subsidiært kreves kr 20807934, beregnet som under det subsidiære kravet, men slik at det forutsettes at A, etter at foreldrene ikke lenger kan ha omsorg for ham i helgene, må bo på sykehjemmet også da.

Til forsikringsselskapets generelle innsigelser mot kravet er bemerket:

De utgifter det her dreier seg om er fullt påregnelige etter en alvorlig trafikkulykke, og det dreier seg om nødvendige utgifter. Forsikringsselskapet har det totale ansvar. Dette viser seg blant annet ved at kommunen etter alminnelige ulovfestede regler må kunne gjøre regresskrav gjeldende overfor selskapet for de utgifter som ikke dekkes av egenandelen. Henvisningen til regressreglene er juridisk argumentasjon, ingen ny anførsel.

Kommunehelsetjenesteloven og lov om sosiale tjenester gir bare minsterettigheter. A har ikke krav overfor kommunen utover det tilbud han har fått. Hvilke rettigheter han har overfor kommunen, er ikke avgjørende for omfanget av selskapets ansvar.

At utgiftene vil bli store, er ikke noe moment i saker om bilansvar. Forsikringsselskapene kan pulverisere utgiftene. Lemping er ikke påstått og er heller ikke aktuelt. A har krav på full erstatning. Det kan være rom for et visst skjønn, men skjønnet må være forankret i det materialet som er presentert. I dette tilfellet foreligger som bakgrunnsmateriale beregninger gjort av kommunens omsorgssjef om utgiftene ved pleie i privat regi.

Reelle hensyn tilsier at det gis erstatning som setter A i stand til å etablere seg utenfor institusjon. Det vil være en oppfølging av regjeringens handlingsprogram for funksjonshemmede, som bygger på at alle skal ha mulighet til en mest mulig selvstendig livsform med bolig og tilhørighet i sitt naturlige lokalmiljø. Ved at kravet tas til følge, legges ansvaret for utgiftene der de hører hjemme. Det vil bidra til å redusere de

Side 1552

utgifter kommunen har med A og gi kommunen mulighet for å hjelpe andre.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

"1.	Gjensidige Skadeforsikring dømmes til å betale A erstatning fastsatt etter rettens skjønn for: a) Påførte utgifter begrenset oppad til kr 346801.

b)	Tap i fremtidig erverv begrenset oppad til kr 3259377.

c)	Fremtidige utgifter begrenset oppad til kr 29401490.

2.	Gjensidige Skadeforsikring dømmes til å betale saksomkostninger for alle retter."

Ankemotparten - Gjensidige Skadeforsikring - har for Høyesterett i hovedtrekk gjort gjeldende:

Ad tapet i fremtidig erverv.

Ved beregningen av det årlige tap må det gjøres fradrag for visse faktiske utgifter som skadelidte ville ha hatt om han hadde vært i arbeid: reiseutgifter, fagforeningskontingent med videre, beregnet til kr 8400.

Det er ikke grunn til å trekke inn tapte pensjonsytelser, jf Sevaldsen-dommen i Rt-1981-138 og Danselærer-dommen i Rt-1985-46. Denne posten har liten betydning økonomisk sett og bygger på den forutsetning at skadelidte vil oppnå gjennomsnitts levealder, noe som er usikkert.

A har mottatt uførepensjon for 1985-1989 med netto kr 179717. Dette er en del av de totale trygdeytelser som etter ordlyden i skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd første punktum skal gå til fradrag i erstatningen krone for krone. Ellers ville skadelidte få mer enn full erstatning. Forsikringsselskapet godtar at fradraget begrenses til kr 80000 som følge av As anførsel om at han ville ha hatt inntekter fra feriearbeid med videre.

Kapitaliseringsrenten bør settes til 6 %. Selskapet viser til forsikringsselskapenes anførsler i Ølbergsaken og Horsengsaken.

Reallønnsvekst skal ikke medregnes. Det er heller ikke sannsynlig at det vil bli reallønnsvekst fremover.

Forsikringsselskapet aksepterer at det beregnes et visst påslag for skattebelastning, men dette må settes langt lavere enn As beregninger tilsier. As boliginvestering er finansiert blant annet av menerstatningen som skal tjene andre formål. Det er naturlig at utgiftene til bolig i en viss utstrekning belastes erstatningen for tap i fremtidig erverv. Det har skadelidtes beregninger for tidligere retter også bygget på. For øvrig vil det være rimelig å investere en del av erstatningsbeløpet i livrente med de skattefordeler dette gir. As måte å disponere de midler han allerede har mottatt på, blant annet hans investeringer i aksjefond, viser at det ikke er grunn til å beregne skattepåslag ut fra plassering av pengene i bank.

I samsvar med forarbeidene til skadeserstatningsloven og med Sevaldsen-dommen, bør det endelig tas et visst hensyn til den samlede menerstatning på kr 500000. Det beløp selskapet etter dette kommer frem til, 1,1 million kroner for tapet i fremtidig erverv, samsvarer godt med erstatningsutmålingen i sammenlignbar rettspraksis og med gjeldende nivå for yrkesskadeserstatning.

For øvrig bør det i samsvar med "kan"-regelen i skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd annet punktum gjøres fradrag ved erstatningsoppgjøret

Side 1553

for kr 250000 av de forsikringsutbetalinger A har fått gjennom ordninger i Forsvaret og Agder Avis. Etter selskapets syn er det imidlertid mest naturlig å ta fradraget i kravet på erstatning for fremtidige utgifter, som er den mest skjønnsmessige posten.

Ad fremtidige utgifter.

Kravet er grensesprengende. Det støter an mot grunnleggende prinsipper i erstatningsretten, kravet til økonomisk tap, årsakssammenheng og adekvans. Også andre begrensninger og  bevisbyrdereglene er til hinder for å gi A medhold i sitt krav. Begrepet full erstatning er et juridisk, ikke et økonomisk begrep. Ikke enhver skade kan kreves erstattet. Om dette har selskapet vist til Rt-1973-1268.

Erstatningen skal komme i tillegg til det offentliges ytelser. Skadelidte kan ikke selv velge om han vil holde seg til det offentlige eller til forsikringsselskapet. Det offentlige tilbud vil han ha i behold uansett. Spørsmålet om kommunen har regress for pleieutgiftene, er uten betydning for erstatningsspørsmålet. Noen hjemmel for regress foreligger for øvrig ikke. Dersom spørsmålet om regress skulle være avgjørende for vurderingen av kravet, påberopes tvistemålsloven § 375.

A har fått et tilbud fra kommunen som tilfredsstiller kravene etter kommunehelseloven. En flytting til pleie i privat regi vil skape større utrygghet, gi et dårligere medisinsk tilbud og også mindre spontankontakt med andre mennesker. Det er i det hele tatt ikke realistisk. De medisinsk sakkyndiges uttalelse bygger på feil faktum. De har lagt til grunn at A deler rom med en annen pasient. Deres vurderinger er dessuten foretatt uten hensyn til økonomiske konsekvenser.

Pleie utenfor institusjon er ikke noen nødvendig følge av skaden. Kravet er så stort, og det som eventuelt vil kunne oppnås, så beskjedent, at det under enhver omstendighet ikke er økonomisk forsvarlig å ta et slikt krav til følge.

Videre har skadelidte plikt til å innrette seg etter skaden slik at tapet blir begrenset. Det skadelidte får i erstatning for tap i fremtidig erverv, er midler som han ellers ville ha brukt til å leve for. En del utgifter bør dekkes av denne erstatningsposten.

I stor utstrekning omfatter kravet dessuten poster som dekkes av menerstatningen, herunder feriereiser, og som ikke kan kreves erstattet som utgifter.

Hva kommunen i tilfelle vil yte A dersom han skulle flytte ut av institusjonen, er det ikke mulig å si noe om. A vil kunne disponere erstatningsoppgjøret slik at kommunen ikke får noen egenandel fra ham. Man må regne med at han vil tilpasse seg egenandelssystemet slik han har gjort med de midler han allerede har fått utbetalt.

Selskapets tilbud om erstatning på kr 250000 etter fradrag for kr 250000 for ulykkesforsikringer, harmonerer godt med praksis. Det fremsatte kravet står i sterk kontrast til det som hittil har vært tilkjent i forsikringsoppgjør. Det er også vist til svensk og dansk utmålingspraksis.

Forsikringsselskapet har understreket at det vil få meget store konsekvenser og bryte med det sosialpolitiske mål om at helsehjelp er et offentlig anliggende med like rettigheter for alle, om A skulle få medhold i sitt krav.

Også de subsidiære krav bestrides. Innsigelsene er langt på vei de samme som mot det prinsipale krav. Det er pekt på at i tiden som er gått

Side 1554

etter ulykken, har A tilbrakt lite tid utenfor institusjonen - bortsett fra helgeoppholdene hos foreldrene -til tross for at han har hatt økonomi til det. Det er ingen grunn til å tro at det vil bli noe mer i fremtiden og at A vil bli påført slike utgifter som kravet omfatter. En betaling for foreldrenes omsorgsarbeid må i tilfelle begrenses til rimelig godtgjørelse for medisinsk nødvendig pleie. Treningsbehovet blir tilfredsstilt på institusjonen. Utgiftene som relateres til sosial kontakt, skal dekkes av menerstatningen. Egenandelene kan ikke tillegges betydning.

Ad utgifter for 1992 - 1993.

De betalte egenandeler må anses å dekke de ytelser A har fått i institusjonen. Hans utgifter til privat bolig er unødvendige i erstatningsrettslig sammenheng og kan ikke trekkes inn i oppgjøret. For så vidt gjelder foreldrenes omsorgstjenester, vises til anførslene om fremtidstapet. Utgiftene til feriereise, det eneste av utgiftene som er dokumentert, må dekkes av menerstatningen.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

"I anken:

a)	Agder lagmannsretts dom av 29. november 91 punkt 1. c) og d) stadfestes.

b)	Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instanser.

I motanken:

Gjensidige Skadeforsikring betaler til A:

a)	For tap i fremtidig erverv kr 1100000

b)	For fremtidige merutgifter kr 250000."

Jeg er kommet til at erstatningsbeløpene bør settes noe høyere enn de tidligere instanser har fastsatt.

Tapet i fremtidig erverv.

Det årlige tapet og kapitaliseringen.

Ved utmålingen av erstatningen tar jeg utgangspunkt i partenes enighet om As fremtidige inntektsnivå uten skaden og utgifter til studielån, og bygger på de opplysninger som er gitt om hans uførepensjon. Partene legger til grunn at A ville ha vært i inntektsgivende arbeid frem til han fyller 67 år. De er videre enige om at det årlige tap skal beregnes etter nettometoden, det vil si med fradrag for skatt, og slik at det regnes med at A får vanlig særfradrag i uførepensjonen. Jeg nevner at det selvsagt vil være stor usikkerhet forbundet med spørsmålet om hvorledes skattesystemet vil være så lang tid fremover som tapsberegningen i denne sak gjelder. Man er imidlertid henvist til å ta utgangspunkt i gjeldende regler med mindre det er konkret grunnlag for å anta at det vil skje endringer.

Forsikringsselskapet hevder at det ved beregningen av det årlige tap må gjøres fradrag for utgifter A sparer ved ikke å være i arbeid. Det gjelder reiseutgifter, fagforeningskontingent og diverse andre utgifter beregnet til samlet kr 8400. A bestrider denne fradragsposten. Jeg anser det for min del klart at det for A, som for de aller fleste andre, ville ha vært utgifter forbundet med å arbeide. Men disse utgiftene kan variere sterkt. Nærmere konkrete holdepunkter for ansettelsen av utgiftene foreligger ikke. Jeg er kommet til at det bør gjøres skjønnsmessig fradrag for sparte utgifter med et noe mindre beløp enn selskapets beregninger bygger på.

Som i Horsengsaken er det krevd kompensasjon for fremtidig reallønnsvekst. Selv om kompensasjonen er beregnet etter en annen  metode,

Side 1555

er begrunnelsen for kravet lik Horsengs, og løsningen må bli den samme. Kravet tas ikke til følge, da det ikke er grunnlag for å anta at man står overfor en reallønnsvekst som kan ha betydning for erstatningsutmålingen.

Fremlagte beregninger viser at A, på grunn av tapte pensjonspoeng, vil tape i overkant av kr 25000 hvert år i pensjon fra folketrygden fra fylte 67 år. Ut fra legeerklæringene i saken er det ikke konkrete holdepunkter for å anta at A ikke vil oppnå vanlig gjennomsnitts levealder som er 75 år for menn i hans alder. Neddiskontert til nåtids verdi utgjør tapet et forholdsvis beskjedent beløp, men jeg finner det riktig at det tas med ved erstatningsutmålingen som i Ølbergsaken og Horsengsaken.

Kapitaliseringsrenten settes til 5 % som i de to andre sakene. Den kapitaliserte verdi av de årlige tap ut fra de forutsetninger jeg bygger på, utgjør kr 1330000.

Skattebelastningen - ervervserstatningen.

Også når det gjelder fremtidig skattebelastning, viser jeg til de generelle betraktningene i Ølbergsaken, jf Horsengsaken. De beregninger partene har lagt frem i denne saken, viser at det må gjøres tillegg i den kapitaliserte verdi av de årlige tap på 47-50 % for å gi kompensasjon for hele skattebelastningen hvis det forutsettes at beløpet settes i bank og forbrukes suksessivt. As krav bygger på dette. Selskapet hevder at tillegget må begrenses til 13 % eller kr 172000, bygget på forutsetning om boliginvestering med kr 500000 av erstatningsbeløpet og 5 % kapitaliseringsrente. Selskapet har også vist til ordningen med livrente, men jeg forstår det slik at det i forbindelse med tapet i fremtidig erverv særlig er ment til illustrasjon av muligheten for redusert skatt. Jeg vil for øvrig komme tilbake til spørsmålet om livrente i forbindelse med kravet på tillegg for skattebelastning på erstatningen for fremtidige utgifter.

A har etter ulykken investert i felles bolig sammen med foreldrene. De totale utgifter ved boligen er oppgitt til 1,8 - 1,9 millioner kroner. A eier ca 60 % av boligeiendommen. Dette er finansiert av de forsikringsbeløp A har mottatt etter ulykken. A hevder at det ikke kan tas hensyn til boliginvesteringen ved påslaget for skatt i utmålingen av erstatning for fremtidig tap nå. Dette er jeg ikke enig i.

A har som jeg tidligere har nevnt, fått utbetalt kr 870000 i ulykkesforsikringer. At vesentlige deler av dette beløpet er plassert i boligen, finner jeg naturlig. Ulykkesforsikringene har imidlertid ikke kunnet dekke hele boliginvesteringen og de anskaffelser og investeringer A for øvrig har foretatt.

Boliginvesteringer skjer normalt på grunnlag av fremtidig inntekt. Dersom hele erstatningen fra Gjensidige hadde kommet til utbetaling samlet, ville det ha vært naturlig å regne med at en del av erstatningen for fremtidig inntektstap hadde gått til boliginvestering. Menerstatningen skal tjene egne formål.

Hvor meget av boliginvesteringen som det i dette tilfellet kan være rimelig å belaste erstatningen for tap i fremtidig erverv ved vurderingen av skattepåslaget, kan diskuteres. Ved vurderingen må ulykkesforsikringene tas i betraktning, og jeg legger en viss vekt på at A, ut fra sin livssituasjon, vil ha behov for å ha disponible midler fremover. Tillegget for framtidig skattebelastning bør etter min mening være noe høyere enn

Side 1556

selskapets beregninger tilsier. Jeg finner at det bør settes til kr 270000. Dette utgjør i overkant av 20 % av det beregnede nettotap.

Fradrag for uførepensjon, menerstatning og ulykkesforsikringer.

Forsikringsselskapet har krevd at det gjøres fradrag med kr 80000 av mottatt uførepensjon for 1984-1989. Kravet bygger på skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd første punktum. Det samme spørsmål er behandlet i Horsengsaken i tilknytning til utbetalt attføringsstønad. På samme måte som i Horsengsaken, bygger jeg på at det ikke kan gjøres fradrag for disse ytelsene.

Videre gjør selskapet gjeldende at erstatningen bør reduseres under henvisning til de ytelser A har fått i form av menerstatning og ulykkesforsikring, jf skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd annet punktum. Som jeg har nevnt, har A i tillegg til ulykkesforsikringer med til sammen kr 870000 fått utbetalt menerstatning på kr 256674 samt yrkesskadeserstatning fra folketrygden på kr 243326, til sammen kr 500000. Bortsett fra en førerplassforsikring, som A selv hadde tegnet, og som har gitt en utbetaling på kr 120000, er forsikringene tegnet av arbeidsgivere.

Etter bevisførselen kan jeg ikke se at skadelidtes anførsel om at fradrag for disse ytelser er avskåret på avtalegrunnlag, kan føre frem.

For så vidt gjelder menerstatningen, viser jeg til førstvoterendes generelle bemerkninger i Ølbergsaken. Selv om erstatningsbeløpet i vår sak er høyt, er As men særdeles stort. Slik jeg ser det, er det derfor ikke grunn til å trekke inn menerstatningen i denne saken heller.

A har imidlertid fått utbetalt betydelige beløp i ulykkesforsikringer i tillegg til menerstatningen. Etter forarbeidene skal det riktignok vises romslighet overfor de skadelidte ved vurderingen av om slike ulykkesforsikringer skal trekkes inn i erstatningsoppgjøret, jf Ot.prp.nr.4 (1972-73) 36. I denne saken dreier det seg samlet sett om så betydelige beløp at det etter min mening synes rimelig å gjøre et visst fradrag, selv om dette for så vidt vil være en tilfeldig fordel for selskapet. Fradraget kan passende settes til kr 150000. A vil likevel sitte igjen med en betydelig fordel som følge av forsikringsordningene. Selskapet har prinsipalt gått inn for at fradraget gjøres i erstatningen for fremtidige utgifter. Etter min mening er det mer naturlig at det foretas i det beregnede tap i fremtidig erverv, enn i erstatningen for fremtidige utgifter som antas å ville påløpe.

Etter dette finner jeg at erstatningen for tapet i fremtidig erverv bør settes til kr 1450000.

Fremtidige utgifter - As prinsipale krav.

A krever prinsipalt å få dekket utgiftene til omsorgstjenester ved opphold i egen bolig kapitalisert etter 3 % til vel 19 millioner kroner. Før jeg går inn på de rettslige spørsmål dette kravet reiser, vil jeg gi en redegjørelse for As situasjon i dag og kommunens behandling av hans sak.

A oppholder seg, som jeg allerede har nevnt, på sykehjemmet Tjørsvågheimen i Flekkefjord. To boenheter er slått sammen slik at han disponerer et rom på 28 kvm og har eget toalett og dusj. Rommet ligger ved enden av en korridor nær inngangsdør til sykehjemmet. På rommet har A treningsutstyr og datamaskin, og han har fått det innredet med egne møbler og personlige ting.

Side 1557

A holder seg stort sett for seg selv og har liten kontakt med de øvrige pasientene, som hovedsakelig er eldre mennesker. Det er en annen trafikkskadet ungdom på sykehjemmet, men vedkommende har ikke tilsvarende intellektuelle funksjoner i behold. A har et eget program for trening med stå- og gåtrening, fysisk trening og taletrening, og han får fysioterapi og har en støttekontakt. Dette programmet betales av kommunen. Det er forutsatt at kommunen opprettholder ytelsene selv om A flytter inn i egen bolig. I forbindelse med saken er kommunens utgifter ved disse tjenester beregnet til kr 139300 pr år.

I helgene oppholder A seg i boligen som han eier sammen med foreldrene, og hvor disse tar hånd om ham. Her inngår også faste aktiviteter som besøk i svømmehall, sykkeltrening og annen trening.

Flekkefjord kommune har foretatt en omfattende utredning av As medisinske tilstand og behov og av mulighetene for å gi ham et tilfredsstillende bo- og behandlingstilbud. Det ble forsøkt å få i stand et interkommunalt samarbeid om tilbud til sterkt funksjonshemmede, men dette strandet fordi interessen fra de omkringliggende kommuner ikke var stor nok. De alternativer som utredningen etter dette særlig ble konsentrert om, var det tilbud om dobbeltrom på Tjørsvågheimen, som A nå har, og plass i et bokollektiv ved sykehjemmet som det tidligere var planer om å bygge. Ut fra hensynet til å sikre A best mulig livskvalitet, gikk helse- og sosialadministrasjonen i kommunen inn for sistnevnte alternativ som ville kreve en årlig ekstrabevilgning på kr 884000. Formannskapet fant imidlertid ikke å kunne øke driftsutgiftene for helse- og sosialsektoren. Vedtaket bygget på en samlet vurdering av kommunens tilgjengelige økonomiske ressurser. Ved omdisponering av midler på helse- og sosialsektoren ble det vedtatt å tilrettelegge et botilbud med dobbeltrom for A på Tjørsvågheimen. De antatte årlige ekstrautgifter forbundet med dette ble stipulert til kr 119000.

Jeg bemerker videre at det i kommunal regi er opprettet en ansvarsgruppe for A hvor hovedlinjer og mål for behandlingen av ham i tiden fremover skal søkes fastlagt.

Jeg legger til grunn - det er heller ikke bestridt - at kommunens tilbud til A oppfyller kommunehelsetjenesteloven krav til "nødvendig helsehjelp", jf loven § 2-1 jf også sosialtjenesteloven. Om innholdet i de hjelpetrengendes rettigheter etter denne lovgivningen, viser jeg til Rt-1990-874, Fusa-dommen.

A har i bevisopptaket for Høyesterett gitt uttrykk for ønske om å flytte sammen med andre personer i et bokollektiv eller en leilighet der han kan trene og gjøre de samme tingene som nå og kommunisere med andre. Som nevnt tidligere, har bokollektivalternativet vært vurdert av kommunen. Kommunen har imidlertid skrinlagt dette alternativ. Situasjonen synes videre å være at kommunen ikke har klientgrunnlag for et slikt opplegg. Den andre unge trafikkskadde i kommunen har ikke intellektuelle ressurser som gjør at han kan plasseres sammen med A. Det synes derfor for tiden ikke mulig å skape noe bokollektiv hvor beboerne har rimelige forutsetninger for å kunne ha gjensidig utbytte av fellesskapet.

Skal A flytte fra sykehjemmet, må det etter dette etableres et eget opplegg for ham alene i hans del av det huset som han eier sammen med foreldrene, eller i bolig annetsteds. De medisinske og pleiefaglige hensyn antas i utgangspunktet å kunne bli ivaretatt også ved en slik

Side 1558

ordning, og jeg må legge til grunn at det ville få positive virkninger for hans livskvalitet om han ble gitt anledning til å bo i eget hjem. Dette er i tråd med de medisinsk sakkyndiges uttalelser. De har gitt uttrykk for at det beste for A vil være et heltids botilbud utenfor institusjon i eget hjem eller bokollektiv. De medisinsk sakkyndige synes for øvrig å ha gått ut fra at A deler rommet på Tjørsvågheimen med en annen pasient, hvilket ikke er tilfelle. Deres uttalelse om at han har minimal mulighet for privatliv på sykehjemmet, må ses i lys av dette.

Et privat opplegg med omsorgstjenester i eget hjem vil forutsette at A ansetter og har arbeidsgiveransvar for flere personer, at det kan skaffes vikarer ved sykdom med videre og at det sørges for tilfredsstillende rapportering og oppfølging. Det dreier seg om mange årsverk. Selv om foreldrene i de første årene vil kunne bistå, kan jeg ikke se det annerledes enn at det vil være betydelige administrative problemer ved en slik ordning.

Begge parter har gått utførlig inn på en sammenligning mellom et slikt privat omsorgsopplegg og det offentliges omsorgstilbud. I tråd med allmenne synspunkter i dag er det viktig å søke og sikre unge funksjonshemmede mulighet for personlig livsutfoldelse. Det foreligger imidlertid ikke opplysninger om erfaringer fra noe privat opplegg med det omfang av hjelpetjenester som er aktuelt i denne saken. Etter min mening er det ikke så lett å vurdere disse alternativene opp mot hverandre i et slikt tidsperspektiv som vi her står overfor. En slik nærmere vurdering og avveining er etter mitt syn heller ikke avgjørende for løsningen av erstatningsspørsmålet.

Skadeserstatningsloven § 3-1 første ledd fastsetter at erstatningen skal dekke blant annet "utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte i fremtiden". Forarbeidene til § 3-1, som kom inn i skadeserstatningsloven i 1973, omhandler bare i begrenset utstrekning denne erstatningsposten. Det fremgår imidlertid at det som kan kreves dekket, er utgifter som er en nødvendig og rimelig følge av skaden. Jeg viser til Innstilling fra Erstatningslovkomiten (1971) 53 hvor dette er nevnt i tilknytning til praksis vedrørende allerede lidte utgifter. At et krav på erstatning for utgifter er begrenset til det som må anses nødvendig og rimelig, er et alminnelig anerkjent synspunkt som har vært fulgt i praksis ved tilkjennelse av erstatning for utgifter generelt sett.

I departementets generelle bemerkninger om hovedspørsmål ved lovendringen i 1973 er anført i Ot.prp.nr.4 (1972-73) på 16:

"Departementet er enig i at erstatningens oppgave ved personskade og forsørgertap bør være å supplere andre ytelser som den erstatningsberettigede får i anledning av skaden. Det beløp som tilkjennes i erstatning, skal sammen med de øvrige ytelser som det skal tas eller kan tas hensyn til (gjøres fradrag for), utgjøre erstatningen for det økonomiske tap."

Dette har gitt seg direkte utslag i bestemmelsene i skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd første punktum og § 3-2 første ledd tredje punktum, hvoretter offentlige ytelser, som trygdeytelser, skal gå til fradrag i erstatningen. Uttalelsene har imidlertid en generell rekkevidde og gir etter min mening uttrykk for et grunnleggende prinsipp. Det må gjelde også når det er spørsmål om erstatning for utgifter. Hvilke utgifter som vil være nødvendige og rimelige, må da - slik jeg ser det - vurderes

Side 1559

i forhold til prinsippet om at erstatningen skal være et supplement til det offentliges ytelser.

Helse- og sosiallovgivningen tar sikte på å sikre befolkningen nødvendig og forsvarlig helsehjelp og å fremme trivsel og gode sosiale forhold. Ut fra prinsippet om at erstatningen skal være et supplement til offentlige ytelser, mener jeg at det offentlige tilbud må være utgangspunktet for hva som er rimelige og nødvendige utgifter som kan kreves dekket gjennom erstatningsretten. De skadelidte vil også nyte godt av den utvikling som skjer i samfunnets tilbud. Jeg finner her grunn til å nevne at da ansvaret for sykehjemmene fra 1 januar 1988 ble overført fra fylkeskommunene til kommunene, fremhevet man betydningen av differensierte tilbud. Om yngre pleietrengende ble i denne forbindelse spesielt bemerket i Ot.prp.nr.48 (1985-86) på 37:

"Det store antall trafikkulykker fører til at mange yngre får sterkt invalidiserende ryggmargsskader og lammelser. Dessuten er det en rekke nevrologiske lidelser som fører til sterk invaliditet hos yngre. Mange av disse pasientene har fått forpleining i sykehjem. Anslagsvis er mellom 10 og 20 pst. av belegget i sykehjem yngre enn 70 år. Det er selvsagt uheldig å forpleie yngre klientell i sykehjem der gjennomsnittsalderen stadig er stigende.

Kommunene må i sin planlegging ta hensyn til yngre sterkt pleietrengende klientell.

Det er viktig å etablere egnede boformer for yngre klientell. Dette kan godt skje i egne boenheter i tilknytning til, eller i nærheten av, sykehjem. Derved er det mulig å benytte ressurser som kan være felles, eksempelvis vaktservice, ergoterapi og fysioterapi. Det er vesentlig at hver enkelt pasient eller pensjonær kan få botilbud som sikrer mulighet for privatliv og plass til egne ting. Dessuten bør det være mulighet for å kunne ha besøk av venner og familie samt deltagelse i sosialt samvær med andre.

Boforholdene må være lagt opp slik at pasienten får bruke sine ferdigheter i daglige gjøremål og annen meningsfylt arbeidsvirksomhet."

Sosialkomiten uttalte i Innst.O.nr.56 (1985-86) på 6:

"Komiteen vil peke på de behov som yngre pleietrengende har og at de må sikres behandling og pleie i egne boligenheter. Yngre pleietrengende må på den ene siden sikres mulighet for privatliv, og boligenhetene må på den andre siden være slik lokalisert at de kan dra nytte av den kvalifiserte hjelp som et sykehjem kan gi.

Komiteen mener det er svært viktig at kommunene i sin videre planlegging inkluderer også de yngre pleietrengendes behov."

Det erstatningen skal dekke, vil etter dette være et supplement til det offentlige tilbud for i rimelig utstrekning å avbøte følgene av skadene ytterligere. Dette vil ikke minst kunne ha betydning for unge skadelidte.

Etter min mening må det tilbud A har fått på Tjørsvågheimen, anses tilfredsstillende ut fra helse- og sosiallovgivningen i dag. Det er da ikke grunnlag for å tilkjenne ham erstatning som gjør ham i stand til å bo utenfor sykehjemmet. Skal man fravike prinsippet om at erstatningen skal være et supplement til offentlige ytelser, må det foreligge særegne omstendigheter, og ikke minst må utgiftene stå i et rimelig forhold til det som kan oppnås gjennom en annen ordning enn det offentlige tilbud. Dette er ikke tilfelle her.

Jeg tilføyer at jeg ikke kan se at en løsning av erstatningsspørsmålet etter disse linjer er i strid med prinsippet om full erstatning. Det gir

Side 1560

egentlig liten veiledning for avgjørelsen av et slikt krav som vi her står overfor. Skal man gå inn på en ordning med utgiftsdekning fra forsikringen for slike livsvarige, døgnkontinuerlige omsorgsutgifter, forutsetter dette etter min mening en nærmere vurdering i lovsammenheng av de mange spørsmål dette reiser.

A har til støtte for sitt krav gjort gjeldende at også kommunens omsorgsutgifter vil ramme selskapene gjennom de ulovfestede regler om regress. I praksis fremsettes ikke slike regresskrav. Jeg finner ikke grunn til å gå nærmere inn på de rettslige synspunkter som her er anført, da muligheten for regress ikke vil være avgjørende for mitt prinsipielle syn på saken.

Jeg konkluderer etter dette med at As prinsipale krav om å bli satt i stand til å finansiere heldøgns omsorg i egen bolig ikke kan tas til følge.

Fremtidige utgifter - As subsidiære krav.

Det følger av mitt syn på det prinsipale krav at det må legges til grunn at A i fremtiden i det vesentlige vil oppholde seg på institusjon. A gjør gjeldende at erstatning for utgifter forbundet med stell og pleie er en nødvendig forutsetning for at han tidvis kan oppholde seg utenfor institusjonen. Før jeg går nærmere gjennom de forskjellige poster i hans krav, finner jeg det nødvendig å si litt om forholdet til menerstatningen, som har betydning for den post jeg deretter vil behandle om utgifter til omsorg og tilsyn.

Forholdet til menerstatningen.

Ordningen med menerstatning ble innført i norsk rett ved lovendringen i 1973. Etter skadeserstatningsloven § 3-2 første ledd fastsettes menerstatningen under hensyn til menets medisinske art og størrelse og dets betydning for den private livsutfoldelse. Menerstatningen er ment som en kompensasjon i penger for den ulempe det varige men vil innebære for skadelidtes livsutfoldelse. I  forarbeidene til bestemmelsen er nevnt noen få eksempler, blant annet at en skade kan begrense muligheten for friluftsliv. Området for menerstatningen i forhold til det som kan kreves dekket som fremtidige utgifter, er imidlertid ikke berørt. Noen nærmere avgrensning har heller ikke funnet sted i praksis. Jeg nevner dessuten at menerstatningen utmåles etter standardiserte regler. As menerstatning ble utmålt til det maksimale beløp da den ble fastsatt, kr 500000.

Besøk utenfor institusjonen har som formål personlig utfoldelse og opprettholdelse av sosiale kontakter. Slik sett kan det hevdes at disse utgiftene naturlig hører hjemme under menerstatningen. Men besøkene har også et sosialmedisinsk siktemål; kontakt med andre er av betydning for at A skal kunne opprettholde sitt fungeringsnivå. Jeg kan derfor ikke se at det er grunnlag for å avslå kravet i sin helhet under henvisning til at utgiftene dekkes av menerstatningen. Menerstatningen, slik ordningen praktiseres i dag, vil ikke kunne fange opp alle de utgifter det er tale om for så sterkt skadde, unge personer som A. Mitt grunnleggende syn på erstatningen som et nødvendig supplement til det offentliges ytelser, tilsier også at erstatningen ikke i sin helhet kan baseres på menerstatningen her.

Avgrensningen mot det som dekkes av menerstatningen må i noen grad bli skjønnsmessig. Et hovedsynspunkt må være at de omkostninger

Side 1561

som ikke bare skyldes at As muligheter for livsutfoldelse er blitt begrenset, men som medisinsk sett er en nødvendig følge av de skader han er påført, bør erstattes som utgifter i den utstrekning de finnes rimelige og nødvendige. Konkret vil det i dette tilfellet særlig være aktuelt å erstatte utgifter til hjelpere. Når det derimot gjelder merutgifter ved reise, opphold med videre for A selv ved besøk utenfor institusjonen, dekkes dette av menerstatningen.

Jeg vil tilføye at det etter min mening er grunn til å vurdere forholdet mellom menerstatning og utgifter i forbindelse med det pågående lovarbeid om erstatningsreglene.

Utmålingen av fremtidige private omsorgsutgifter.

Erstatningen skal dekke påregnelige omsorgsutgifter ved opphold utenfor institusjonen i rimelig utstrekning. Den skal gi A midler til å betale de pleie- og tilsynsutgifter som av medisinske grunner er forbundet med dette. I de første årene er det sannsynlig at det særlig vil være foreldrene som vil stå for disse omsorgstjenestene. Erstatningen må omfatte en rimelig kompensasjon for foreldrenes arbeid, selv om den nærmere vurdering og utmåling er vanskelig.

Det er ikke dokumentert påløpte utgifter til pleie og tilsyn utover kr 7463 ved en feriereise i 1993 hvor kommunen dekket de øvrige utgifter.

Etter min mening må fastsettingen av erstatningen bli skjønnsmessig. Det er i saken lagt frem oppstillinger over stipulerte, årlige utgifter under ulike forutsetninger. Verdien av foreldrenes arbeid er beregnet til samlet kr 96000 pr år. Lønn for hjelpere ved 4 ukers ferie er beregnet til kr 121128. I tillegg kommer reise og opphold for disse med kr 40000. Tolv timer ekstra hjelp pr uke når A er på Tjørsvågheimen er beregnet til kr 48960. Fra år 2004, da man ikke lenger regner med at foreldrene vil kunne ha omsorgen for ham i helgene, er lønnen til hjelpere i helgene satt til kr 231523. - Jeg har sett hen til det fremlagte materialet, selv om det med hensyn til omfang bygger på forutsetninger jeg ikke finner å kunne legge til grunn.

Antakelig vil utgiftene variere og sannsynligvis avta noe når A blir eldre. Erstatningen bør derfor etter min mening utmåles med utgangspunkt i et årlig gjennomsnittsbeløp med bakgrunn i det behov for hjelp ved besøk utenfor institusjonen som foreligger. Jeg har funnet at beløpet bør ligge rundt kr 80000 pr år.

A får nå hjelpestønad med kr 8820. Det skal gjøres fradrag for denne etter skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd første punktum. Hjelpestønaden må påregnes å falle bort når han ikke vil være så mye hos foreldrene. Det kan derfor ikke gjøres fullt fradrag for den.

Spørsmålet om terminerstatning, jf skadeserstatningsloven § 3-9, ble berørt under ankeforhandlingen, men ble ikke belyst fra partenes side. Det har bare rent unntaksvis vært nyttet i praksis. Jeg antar at erstatningen i denne saken bør utmåles som en engangserstatning, i tråd med partenes påstander. Jeg bemerker at hvorledes man i tilfelle skal verdisikre erstatningsbeløpet, bør fastsettes på mer generelt grunnlag.

Det kapitaliserte beløp ut fra de forutsetninger jeg har redegjort for, settes til kr 1450000.

Kravet på erstatning for egenandeler.

As krav på erstatning for fremtidige utgifter omfatter videre egenandeler til kommunen for oppholdet på institusjon under synsvinkelen

Side 1562

at dette er utgifter han ikke ville ha hatt dersom han ikke var blitt skadet.

A har i 1992 og 1993 betalt i egenandel til kommunen henholdsvis kr 61525 og kr 67034. Det vesentlige av dette er trukket i  uførepensjonen, det øvrige fra andre inntekter. Jeg må legge til grunn at A uten skaden ville ha hatt oppholdsutgifter som overstiger dette til blant annet mat, hus, oppvarming med videre. Noe grunnlag for erstatning for egenandeler i denne størrelsesorden er det etter min mening klart ikke. Utgifter ved boligen A er sameier i, må etter mitt syn holdes utenfor.

A blir ved dommen tilkjent betydelige erstatningsbeløp, kr 1450000 for tap i fremtidig erverv og kr 1600000 for fremtidige utgifter etter tillegg for skattebelastning som jeg kommer tilbake til. Disse beløpene kommer til utbetaling. Beløpene vil kunne gi en betydelig avkastning, avhengig av hvorledes de blir disponert. Spørsmålet blir da om og i hvilken utstrekning det vil påløpe egenandeler på avkastningen, og om det i tilfelle kan kreves erstatning for disse.

Reglene om egenandel er fastsatt av Sosialdepartementet i forskrift av 21 desember 1988 om vederlag for opphold i institusjon m v. Forskriften omfatter blant annet sykehjem og boform med heldøgns omsorg og pleie etter kommunehelsetjenesteloven. Etter forskriftens § 3 kan kommunene av inntekter utover folketrygdens grunnbeløp kreve betaling med inntil 85 % i egenandel. Vederlaget må imidlertid ikke overstige de reelle oppholdsutgifter som etter det som er opplyst i saken her ligger på kr 266000 pr år.

Ved den videre behandling av kravet på erstatning for egenandeler, finner jeg grunn til å se på forholdet til avkastningen av erstatningen for fremtidige utgifter først.

Det følger av § 3 i egenandelsforskriften at som inntekt regnes "årets inntekter på grunnlag av pensjon, andre løpende trygdeytelser, arbeidsinntekt, næringsinntekt, leieinntekt, renter og annen avkastning av formue, etter fradrag av skatt og gjeldsrenter". I departementets merknader til bestemmelsen fremgår at det er den "disponible" inntekt som skal legges til grunn. Av interesse for saken her nevner jeg at det er uttalt at grunnstønad fra folketrygden som kan tilstås hvor en skade eller sykdom medfører ekstrautgifter av betydning, ikke skal regnes som inntekt.

Erstatningsutmålingen for fremtidige utgifter bygger på at kapitalen med avkastning skal gi skadelidte dekning for nødvendige utgifter som antas jevnlig å ville påløpe som følge av skaden. Den avkastning som oppebæres av erstatningsbeløpet og brukes til løpende utgifter, kan vanskelig anses som inntekt i forhold til egenandelsforskriften. Under enhver omstendighet anser jeg det i strid med prinsippene og bakgrunnen for egenandelsreglene og erstatningsreglene sett i sammenheng om det blir krevet slik egenandel. Etter min mening er det da neppe hjemmel i forskriften for å kreve egenandel av dette. Jeg antar derfor at det må kunne bygges på at det ikke vil bli krevet egenandel av avkastningen på dette erstatningsbeløpet, som må forutsettes brukt i samsvar med formålet for erstatningen.

Jeg tilføyer at man i utviklingens medfør må regne med at spørsmålet om egenandel på avkastning av erstatning for utgifter, vil kunne oppstå også for andre sterkt trafikkskadde. Det tilsier etter min mening at

Side 1563

Sosialdepartementet bør overveie å presisere egenandelsforskriften på dette punkt.

Når det gjelder erstatningen for tap i fremtidig erverv, anser jeg det ikke tvilsomt at avkastningen av dette omfattes av egenandelsforskriften. Om kommunen vil kreve maksimal egenandel med 85 %, eller vil legge seg på et lavere nivå, er usikkert. Hvor stor egenandel som i tilfelle vil påløpe, vil dessuten avhenge av hvorledes beløpet rent faktisk vil bli disponert. Det vil det i slike saker være vanskelig å ha noen mening om med mindre man har konkrete holdepunkter. Dette må lede til en viss objektivisering av vurderingstemaet.

A har tidligere mottatt betydelige beløp i ulykkesforsikringer og a kontobeløp fra Gjensidige. Disse er disponert på en slik måte - til bolig, anskaffelse av utstyr og innbo, investering i aksjefond med videre - at det er blitt meget beskjedne tillegg i egenandel for kapitalavkastningen. Selv om A ved dette allerede har investert i bolig og dekket behov for utstyr, finner jeg det sannsynlig at en del av erstatningen for tap i fremtidig erverv vil gå med til anskaffelse av kapitalgjenstander, investeringer og kjøp av tjenester, som vil kunne lette hans situasjon og gi personlig utfoldelse. Jeg legger etter dette til grunn at en del av erstatningen vil bli brukt eller investert slik at det ikke vil bli egenandel av betydning på beløpet.

Tillegget i egenandelen i forhold til det A betaler i dag vil utgjøre maksimalt 85 % av avkastningen etter fradrag for skatt. Selv om man forutsetter at i hvertfall en god del av erstatningen for tapet i fremtidig erverv skulle bli satt i bank med renteavkastning, kommer man etter mitt syn ikke opp i samlet egenandel utover det som kan anses å ligge innenfor rammen for påregnelige samlede levekostnader. Jeg kan vanskelig se det annerledes enn at hvis A hadde vært i arbeid i samsvar med forutsetningene for erstatningsberegningen, må man regne med at en vesentlig del av inntektene ville ha gått til livsopphold. Såvidt jeg kan se, vil A heller ikke bli sittende igjen med mindre løpende beløp til fri disposisjon enn det som man kan regne med at han ville ha hatt uten skaden.

Det er et grunnleggende krav i erstatningsretten at skadelidte må sannsynliggjøre at han vil lide økonomisk tap for å bli tilkjent erstatning. Etter en samlet vurdering finner jeg ikke at A vil lide noe økonomisk tap ved at kommunen beregner egenandel av avkastning av erstatning for tap i fremtidig erverv. Kravet tas derfor ikke til følge.

Skattebelastningen - utgiftserstatningen.

Når det endelig gjelder spørsmålet om tillegg for skattebelastning på erstatningen for fremtidige utgifter, viser jeg igjen til førstvoterendes bemerkninger i Ølbergsaken. Jeg viser også til mine bemerkninger vedrørende tillegget for skatt på erstatningen for tap i fremtidig erverv. Spørsmålene om tillegg for skatt på forskjellige deler av et erstatningsoppgjør må til en viss grad ses i sammenheng.

Ved vurderingen av hva som vil være en rimelig og fornuftig plassering av erstatningsbeløpet, bør det ses hen til at erstatningen skal dekke utgifter som påregnes å påløpe jevnlig så lenge A lever. Dette gjør det etter min mening naturlig å plassere en vesentlig del av denne erstatningen i en livrente, som vil gi jevn avkastning over et avtalt fremtidig tidsrom. Dette vil redusere skattebelastningen vesentlig. Riktignok

Side 1564

er det slik at avkastningen på livrente vil synke når rentenivået i samfunnet ellers går ned, og det er reist spørsmål ved skattereglene. At det vil skje endringer som vil medføre at livrente ikke vil være en fornuftig plassering, er det imidlertid ikke konkrete holdepunkter for i dag, og jeg må bygge på gjeldende skatteregler.

I tillegg finner jeg grunn til å peke på de skatteregler som gjelder fradrag for dokumenterte utgifter til stell og pleie, som erstatningen her nettopp skal dekke. Jeg viser til skatteloven § 77 nr 4 første punktum, jf skatteloven, kommentarutgaven (1991) 999 flg og Lignings ABC (1992) 678 flg. Jeg antar at det vil kunne være grunnlag for fradrag for utgifter utover vanlige satser. I den utstrekning den pleie som erstatningen skal dekke blir utført gratis, kan det etter min mening ikke stille A i noen annen stilling enn om han hadde hatt dokumenterte utgifter.

Etter dette antar jeg at fremtidig skattebelastning på denne del av erstatningen vil bli beskjeden. Tillegget settes skjønnsmessig til kr 150000.

Samlet erstatning for fremtidige utgifter blir da kr 1600000.

Utgifter for 1992-93.

Dette kravet må etter min mening løses i tråd med de synspunkter erstatningen for fremtidige utgifter bygger på. Jeg viser til det jeg tidligere har sagt, hvor jeg også har vært inne på de poster kravet for pådratte utgifter omfatter. Jeg legger en viss vekt på at det bare er dokumentert beskjedne utgifter.

Skjønnsmessig finner jeg at erstatningsbeløpet for disse to årene bør settes til samlet kr 150000. Dette beløpet inkluderer renter som partene er enige om at skal betales.

Saksomkostningene.

Hovedanken har ført til at A er tilkjent høyere erstatning enn for de tidligere retter. Han har imidlertid ikke fått medhold i sitt krav på dekning av utgifter til omsorgstjenester for å sette ham i stand til å bo utenfor institusjon, som har vært et hovedspørsmål i saken. Saksomkostningsspørsmålet for hovedanken må etter min mening løses etter bestemmelsene i tvistemålsloven § 180 annet ledd, jf § 174.

De tilbud selskapet har gitt A har ligget vesentlig for lavt. Ut fra dette og de særegne omstendigheter ved behandlingen av saken sammen med Ølbergsaken og Horsengsaken, jf førstvoterendes bemerkninger i Horsengsaken, finner jeg at selskapet i medhold av tvistemålsloven § 174 annet ledd bør pålegges å erstatte As omkostninger ved hovedanken i sin helhet.

Motanken har ikke for noen del ført frem. Her kommer hovedregelen i tvistemålsloven § 180 første ledd til anvendelse.

Gjensidige må etter dette pålegges å erstatte As omkostninger for alle retter.

Advokat Revheim har levert omkostningsoppgave hvor omkostningene er satt til kr 311875 for Høyesterett, kr 71729 for lagmannsretten og kr 48600 for herredsretten, til sammen kr 432204. Av kravet for Høyesterett utgjør kr 250000 salær, resten er utgifter. I tillegg til utgiftene i omkostningsoppgaven kommer As del av utgiftene til de økonomisk sakkyndige i de tre sakene med kr 7310. Utgiftene til de medisinsk sakkyndige i nærværende sak vil bli belastet Gjensidige.

Side 1565

Når omkostningene for Høyesterett er blitt høye, har dette sammenheng med at saken har reist prinsipielle spørsmål og at det har vært nødvendig å samordne tilretteleggelsen av de tre erstatningssakene. Forsikringsselskapet har ikke reist innsigelse mot omkostningskravet. Jeg legger kravet til grunn. Det samlede omkostningsbeløp settes etter dette til kr 439500.

Det utformes felles domsslutning i hovedanke og motanke.

Jeg stemmer for denne dom:

1.	Gjensidige Skadeforsikring dømmes til å betale A følgende erstatning:

a)	1450000 - enmillionfirehundreogfemtitusen - kroner for tap i fremtidig erverv.

b)	150000 - etthundreogfemtitusen - kroner for påførte utgifter.

c)	1600000 - enmillionsekshundretusen - kroner for fremtidige utgifter.

2.	I saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Gjensidige Skadeforsikring 439500 - firehundrogtrettinitusenfemhundre - kroner til A.

3.	Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.