Høyesterett - Rt-1991-697

 

Instans	Høyesterett - dom
Dato	1991-06-20
Publisert	Rt-1991-697
Stikkord	Erstatningsrett.
Sammendrag	Skadelidte ble 35 % ufør etter en legemsbeskadigelse som gjerningsmannen senere ble straffedømt for. Uførheten skyldtes hjerneblødning og venstresidige lammelser samt synsforstyrrelser. Mens erstatningssaken sto for herredsretten, fikk skadelidte hjerneslag/hjerteinfarkt som medførte at invaliditeten økte til 90 %. Høyesterett kom til at det ikke var årsakssammenheng mellom de to skadene. Ménerstatning ble utmålt på grunnlag av 35 % invaliditet. Erstatning for tapt inntekt i 1983 var ikke medtatt i den erstatning som ble tilkjent i forbindelse med straffesaken.
Saksgang	L.nr 87/1991, nr 317/1988
Parter	A (advokat Håkon Helle) mot B (advokat Erik Myhr Nilsen - til prøve).
Forfatter	Backer, Skåre, Bugge, Gussgard og Sinding-Larsen.

---

Dommer Backer: Saken gjelder krav om erstatning etter en legemsbeskadigelse som førte til hjerneskade og derigjennom til lammelser og skade på synet.

B, som da var 69 år gammel, ble 17. juli 1982 antastet av A da han var på vei hjem etter et besøk hos en hytteeier i nærheten av As småbruk i ---bygd i X, Y. Bakgrunnen var en veitvist mellom A og hytteeiere i nærheten og den omstendighet at det nettopp var forøvet hærverk på As bil. Det er på det rene at B ikke hadde noe med tvisten eller hærverket å gjøre. Under den senere straffesak ble det lagt til grunn at A hadde dunket Bs hode en eller to ganger mot veidekket. B følte seg samme kveld dårlig, og ble kjørt til sykehus, der det ble konstatert hjerneblødning og lammelse i venstre arm og ben. Lammelsen gikk etter hvert noe tilbake, men B gjenvant ikke sin fulle førlighet. Hjerneskaden medførte også dobbeltsyn ved blikk mot venstre. Den medisinske uførhetsgrad ble ved erklæring av 9. november 1983 fra overlege Gunstein N Skomedal satt til ca 35 %.

Ved Gulating lagmannsretts dom av 18. november 1983 ble A dømt for overtredelse av straffeloven § 229 første ledds annet straffalternativ

Side 698

til fengsel i 120 dager, hvorav 60 dager ble gjort betinget. Han ble dømt til å betale B kr 35.760 for tapt arbeidsfortjeneste og utlegg.

B reiste i mars 1984 sak mot A med krav om ytterligere erstatning. I april 1985 reiste Bs ektefelle, C, sak mot A med krav om erstatning for tapt inntekt i forbindelse med mannens sykdom. De to saker ble forenet til felles behandling.

B fikk 29. mai 1985 et hjerneslag som resulterte i en betydelig, varig venstresidige lammelse samt forverrelse av synsskaden. Den rettsoppnevnte sakkyndige for herredsretten, assisterende overlege Nils Erik Gilhus, satte den medisinske uførhetsgrad etter hjerneslaget i 1985 til ca 90 %. Han mente at det var årsakssammenheng mellom den gamle skaden og den nye. Erstatningskravet ble forhøyet som følge av dette.

Sunnhordland herredsrett avsa 9. mai 1986 dom med slik domsslutning:

"I sak nr. 18/1984 A:

1.	A, 5587 ---bygd, dømmes til å betale erstatning til B med kr 135.000,- - kroneretthundreogtrettifemtusen 00/100 - med tillegg av 15 - femten - % rente p.a. fra 1. mars 1984 - 1. februar 1986 og 18 - atten - % rente p.a. fra 1. februar 1986 og inntil betaling skjer.

2.	Oppfyllelsesfristen for det i pkt. 1 nevnte er 14 - fjorten - dager fra forkynning av dommen.

I sak nr. 37/1985 A: ...."

Det fremgår av domsgrunnene at det var meningen å tilkjenne erstatning også for skaden i 1985. Erstatning for tapt inntekt ble tilkjent med kr 41.250, lempet til kr 30.000, oppreisning med kr 10.000, lempet til kr 5.000 og menerstatning med kr 150.000, lempet til kr 100.000. Det fremgår videre av domsgrunnene at saksomkostninger ikke ble tilkjent da saken dels var vunnet, dels tapt.

C ble tilkjent kr 10.000 og kr 3.377 i saksomkostninger.

A påanket herredsrettens dom i begge saker til Gulating lagmannsrett, og ektefellene B og C motanket.

Mens saken stod for lagmannsretten, søkte B fylkesmannen i Rogaland om erstatning etter forskriftene om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling. Etter forskriftene går skadelidtes krav mot skadevolder over til staten i den utstrekning staten betaler erstatning. Dette sies også uttrykkelig i søknadsskjemaet. Ved fylkesmannens brev av 26. oktober 1987 ble han tilkjent til sammen kr 117.250, hvorav kr 41.250 var erstatning for tapt ervervsinntekt, kr 66.000 menerstatning og kr 10.000 erstatning for tort og svie. I et samtidig brev til advokat Edmund Asbøll, som representerte A, uttalte fylkesmannen:

"B's erstatningskrav mot A er nå gått over på staten. Etter § 7 i forskrifter om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling av 23. januar 1981, er det fylkesmannen som avgjør om staten skal inndrive kravet.

Fylkesmannen vil ikke på nåværende tidspunkt avgjøre om erstatningskravet skal inndrives helt eller delvis, men vil avvente resultatet av erstatningssøksmålet for overordnet domstol.

Side 699

Skadevolder vil få anledning til å uttale seg før det treffes avgjørelse om regress."

Fylkesmannen trådte ikke inn i saken, som fortsatte mellom de opprinnelige parter, jfr tvistemålsloven § 65.

C døde i 1987.

Gulating lagmannsrett avsa 17. august 1988 dom med slik domsslutning:

"1.	Ankesak nr 273/1986

1.

A dømmes til å betale erstatning til B for tapt inntekt kr 41.250,- - kronerførtientusentohundreogfemti 00/100 - og i oppreisning kr 10.000,- - kronertitusen 00/100 - med renter fra 1. mars 1984 til 31. januar 1986 med 15 - femten - % p.a. og fra 1. februar 1986 til betaling skjer med 18 - atten - % p.a.

2.	I menerstatning betaler A til B kr 200.000,- - kronertohundretusen 00/100 - med 18 - atten - % rente fra oppfyllelsesfristens utløp til  betaling skjer.

3.	Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av lagmannsrettens dom.

2.	Ankesak nr. 274/1986 ....

I begge saker:

I saksomkostninger for herreds- og lagmannsretten betaler A til B og Cs dødsbo kr 62.704,- - kronersekstitotusensyvhundreogfire - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom."

Det fremgår av domsgrunnene at lagmannsretten, på samme måte som herredsretten, mente å gi erstatning for hele skaden som resulterte i ca 90 % invaliditet. I motsetning til herredsretten foretok lagmannsretten imidlertid ikke noen lempning av erstatningsansvaret. - I forhold til Cs dødsbo utmålte lagmannsretten den samme erstatning som for herredsretten.

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser vises ellers til herredsrettens og lagmannsrettens dommer.

A har påanket lagmannsrettens dom i saken mot B til Høyesterett. Anken gjelder ikke avgjørelsen av oppreisningskravet. Anken retter seg mot saksbehandlingen, bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 13. januar 1989 ble anken over saksbehandlingen nektet fremmet, mens anken for øvrig ble henvist til Høyesterett.

Partene og 13 vitner har vært avhørt ved bevisopptak til bruk for Høyesterett. Blant vitnene er de to sakkyndige for herredsretten, nevrologen Nils Erik Gilhus og øyelegen Morten Neset. Videre er det blant vitnene fire leger - to nevrologer, en røntgenspesialist og en øyelege - som den ankende part har henvendt seg til. Alle disse og fem av de øvrige vitnene er nye for Høyesterett. Det er fremlagt en rekke nye dokumenter, blant annet skriftlige uttalelser fra de sakkyndige vitnene og uttalelser fra medisinsk litteratur, som går på spørsmålet om årsakssammenheng mellom hjerneskaden i 1982 og hjerneskaden i 1985. Når det

Side 700

gjelder dette spørsmål, er bevismaterialet vesentlig mer omfattende enn det var for lagmannsretten.

Den ankende part, A, har i hovedsak anført:

Det bestrides at det foreligger årsakssammenheng mellom hjerneskaden i 1982 og hjerneskaden i 1985. Det vises til uttalelsene fra de sakkyndige vitner som den ankende part har henvendt seg til, og til det øvrige materiale som nå er fremskaffet. Det er sannsynlig at hjerneskaden i 1985 skyldtes et hjerneinfarkt, og ikke en hjerneblødning. Den tidligere hjerneblødning disponerer ikke for et hjerneinfarkt, og under enhver omstendighet ville en senfølge av en hjerneblødning så lenge som tre år etterpå i høy grad ha formodningen mot seg. B hørte i 1985 aldersmessig til en risikogruppe når det gjelder hjerneslag. Dette gjelder både hjerneinfarkt og hjerneblødning. Av de avhørte leger med kompetanse på dette område er det bare overlege Gilhus som holder på at skaden i 1985 skyldtes en hjerneblødning, og at det er årsakssammenheng. Selv han uttaler seg nå mer forsiktig enn han har gjort for de tidligere instanser.

Hvis det allikevel skulle være årsakssammenheng, hevdes det at denne ikke er adekvat eller påregnelig.

Konsekvensen av dette må være at A bare skal betale menerstatning for den varige skade som ble konstatert etter hjerneblødningen i 1982. Da den mer omfattende hjerneskade i 1985 i sine virkninger konsumerte den tidligere skade, må konsekvensen videre være at menerstatning bare skal betales for tre år.

Når det gjelder kravet om erstatning for tapt inntekt, hevdes det prinsipalt at dette er rettskraftig avgjort i og med det beløp som ble tilkjent av lagmannsretten i forbindelse med straffesaken i 1983. Subsidiært hevdes det at B ikke tilkommer noe for 1983, som kravet refererer seg til. B var da for lengst pensjonist, og det oppdrag som han hadde hatt fra sin tidligere arbeidsgiver med forberedelse av overgang til EDB ved engroslageret, ville under enhver omstendighet vært avsluttet før 1983. Arbeidsgiverens brev av 21. oktober 1983 med opplysninger om hva B ville ha tjent i 1983, må sees som et forsøk på å hjelpe ham. Det gjelder også  opplysningene om beløpets størrelse. Det vises her til Bs selvangivelser for tidligere år.

Hvis A allikevel skulle bli pålagt å betale erstatning med et større beløp, hevdes det at erstatningsansvaret bør lempes etter skadeserstatningsloven av 13. juni 1969 nr 26 § 5-2, som svarer til den tidligere § 3-8. A ble i 1983 uføretrygdet som 100 % ufør på grunn av angina pectoris. Han har en meget begrenset økonomisk evne.

A har nedlagt slik påstand:

"1.	A betaler oppreisning til B med kr 10.000 og menerstatning fastsatt av retten på grunnlag av 35 % medisinsk invaliditet i 3 år fra 17. juli 1982. Forøvrig frifinnes A.

2.	B betaler sakens kostnader til A for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett."

Ankemotparten, B, har i hovedsak anført:

Det er en klar sannsynlighetsovervekt for at det er årsakssammenheng mellom hjerneskadene i 1982 og 1985, slik både herredsretten og

Side 701

lagmannsretten har lagt til grunn. Overlege Gilhus var rettsoppnevnt sakkyndig i herredsretten. De andre leger hvis uttalelser er påberopt, har vært privat engasjert av den ankende part. I motsetning til Gilhus har ingen av dem personlig undersøkt B . Heller ikke ellers har de hatt et like godt materiale å bygge på som Gilhus, og de har til dels bygget på opplysninger som de har fått fra den ankende part.

Det er på det rene at senskader kan inntreffe så lenge som tre år etterpå. I dette tilfelle dreier det seg om videre skader i et område som grenser til det som ble skadet i 1982. De kliniske symptomer i mai 1985 viser etter overlege Gilhus' mening, som ankemotparten slutter seg til, nokså entydig at det dreide seg om en hjerneblødning. Det må antas at det i 1982 oppstod svakheter i åreveggene, og at det er disse svakheter som har ført til de nye skader i 1985.

Hvis årsakssammenheng først antas å foreligge, må følgen også ansees for å være adekvat eller påregnelig.

Både ved vurderingen av hvilke krav som skal stilles til årsakssammenheng, og ved avgjørelsen av om årsakssammenhengen er adekvat, må det legges vekt på As sterkt klanderverdige opptreden.

Subsidiært anføres det at skaden i 1985 ikke kan ansees for å konsumere skaden i 1982. De to skader kommer i tillegg til hverandre, og under enhver omstendighet kan ikke en senere begivenhet begrense Bs rett til menerstatning for skaden i 1982. Ved fastsettelse av denne erstatning bør man bygge på en høyere uførhetsgrad enn 35 %, da det er tvilsomt om overlege Skomedal tok synsskaden i betraktning. Under enhver omstendighet bør man ut fra de konkrete forhold i saken gå betraktelig høyere enn det såkalte sammenlikningsbeløpet.

Det borgerlige rettskrav som ble pådømt under straffesaken høsten 1983, ble fremsatt før tiltalebeslutning ble tatt ut i mars 1983, og det omfattet bare tap av ervervsinntekt i 1982. Dommen i straffesaken avgjør derfor ikke kravet om erstatning for tap i 1983. Det er ikke noen grunn til å trekke i tvil riktigheten av de opplysninger som er gitt i arbeidsgiverens brev av 21. oktober 1983 om hvilke inntekter B ville kunne ha oppebåret i 1983.

Da den skadegjørende handling ble foretatt i 1982, eide A et småbruk og en større fritidseiendom i ---bygd og dessuten en boligeiendom i Haugesund. Han er ikke i en slik økonomisk situasjon at det er grunn til å lempe erstatningsansvaret.

B har ikke motanket, men han mener at det må være anledning til å legge ned påstand om et høyere beløp i menerstatning enn det han ble tilkjent i lagmannsretten. Etter rettspraksis skal sammenlikningsbeløpet fastsettes etter folketrygdens grunnbeløp på domstidspunktet, mens det på den annen side ikke tilkjennes renter av menerstatningen. Det vises videre til at det dreier seg om en skjønnsmessig avgjørelse.

B, som har hatt fri sakførsel for Høyesterett, har nedlagt slik påstand:

"1.	Gulating Lagmannsretts dom stadfestes i sin helhet, likevel slik at menerstatningen settes til kr 250.000,-.

2.	B og det offentlige tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."

Jeg er kommet til at anken delvis må tas til følge når det gjelder

Side 702

menerstatningen, men at den ikke kan føre frem når det gjelder tapt ervervsinntekt.

Jeg behandler først spørsmålet om årsakssammenheng mellom skadene i 1982 og 1985.

Jeg vil peke på at hjerneslag så vel i form av hjerneblødning som i form av hjerneinfarkt etter trombose eller blodpropp (emboli) ikke er uvanlig i den aldersgruppe som B tilhørte. Der er opplyst at i aldersgruppen 70-75 år rammes årlig 2.000 av 100.000 av hjerneslag. Hyppigheten er størst hvor det foreligger særlige risikofaktorer, men den er betydelig også ellers. Bs hjerneslag i 1985 behøver derfor ikke å ha sin årsak i et tidligere traume eller andre ytre omstendigheter.

Det er ikke fremlagt noe som viser at personer som har hatt en hodeskade som den B ble påført, generelt er mer utsatt for hjerneslag enn andre når det er gått så lang tid som i dette tilfellet siden skaden ble påført.

Det foreligger heller ikke noe som viser at B i 1982 fikk forandringer i åresystemet som skulle disponere for senere hjerneslag.

Det ble ikke foretatt noen røntgenundersøkelse av B i umiddelbar tilknytning til hjerneslaget i mai 1985. Overlege Skomedal som hadde behandlet B også i 1982, og som også var den som hadde gitt uttalelse om Bs invaliditet i straffesaken, fant etter en klinisk vurdering at det sannsynligvis forelå et dyptliggende infarkt.

Computertomografi - CT - ble først foretatt i januar 1986. Dette viste et skadet område i isselappen grensende til det som var skadet i 1982. Det synes å være enighet mellom de sakkyndige vitner om at det ikke kan sluttes noe sikkert av CT så lang tid etter hjerneslaget om hvorvidt det hadde foreligget infarkt eller hjerneblødning. Overlege Gilhus mener at det av de kliniske symptomer kan sluttes at det har foreligget en hjerneblødning, mens de øvrige på noe varierende grunnlag hevder at det har foreligget et infarkt. Jeg finner det ikke mulig å gjøre meg opp noen sikker mening om spørsmålet, men jeg mener at det må legges betydelig vekt på at overlege Skomedal som kjente Bs sykdomshistorie, og som vurderte hans symptomer umiddelbart etter hjerneslaget, fant at det forelå et infarkt. Det er enighet mellom de sakkyndige vitner om at det ikke er grunn til å anta at et infarkt har sammenheng med skaden i 1982. Også overlege Gilhus mener at det i så fall er mest sannsynlig at det ikke er noen sammenheng.

Selv om det, som antatt av overlege Gilhus, skulle ha foreligget en hjerneblødning, vil det være vanskelig å konstatere noen sannsynlighetsovervekt for årsakssammenheng. Overlege Gilhus mener at det kan ha oppstått svakheter i åreveggene ved skaden i 1982, og han finner det sannsynlig at så er skjedd. Det gis imidlertid ingen nærmere forklaring på hvorfor dette er sannsynlig, og det forklares ikke hvorfor skaden i 1982 skal ha forårsaket ny skade i et område som ikke var skadet i 1982, men i et tilstøtende område.

Jeg kan etter dette ikke se at det foreligger noen sannsynlighetsovervekt for at det er årsakssammenheng mellom skaden i 1982 og hjerneslaget i 1985. Menerstatning må således utmåles ut fra hjerneskaden i 1982.

Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å anta at Bs uførhet nå helt ut har sitt grunnlag i slaget i 1985, slik den ankende part hevder. Det man

Side 703

vet, er at B har betydelige skader i høyre isselapp, dels etter skaden i 1982, dels etter hjerneslaget i 1985. Begge skader har medført venstresidige lammelser og synsproblemer. De foreliggende legeuttalelser gir ikke noe grunnlag for å fastslå at de nåværende lammelser bare skyldes hjerneslaget i 1985. - Jeg finner grunn til å tilføye at etter mitt syn kan det reises spørsmål om et krav på menerstatning overhodet bør reduseres på grunn av en etterfølgende skade. Slik denne saken ligger an, finner jeg ikke grunn til å gå inn på spørsmålet.

Menerstatningen skal utmåles etter reglene i skadeserstatningsloven § 3-2. Etter avgjørelsene i Rt-1977-782 og Rt-1981-138 skal erstatningen fastsettes skjønnsmessig, men slik at det skal sees hen til erstatningen i yrkesskadetilfellene etter folketrygdloven av 17. juni 1966 nr 12 § 11-8 tillagt en tredjedel. Dette såkalte sammenligningsbeløp er i det foreliggende tilfelle i underkant av kr 70.000, når man tar utgangspunkt i en uførhetsgrad på 35 %.

Ankemotparten har anført at uførhetsgraden bør settes betraktelig høyere under henvisning til Bs synsskade. Den synsskade som skyldes hjerneblødningen i 1982, ble ved en erklæring av 27. september 1983 fra overlege A Stuve ved øyeavdelingen ved Fylkessjukehuset i Haugesund antatt å medføre en uførhetsgrad av 10 %. Synsskaden er utførlig beskrevet i overlege Skomedals erklæring av 9. november samme år, og det må antas at den er tatt i betraktning ved fastsettelsen av den totale uførhetsgrad på ca 35 %.

Jeg finner at menerstatningen bør settes høyere enn sammenlikningsbeløpet. B var i 1982 en eldre mann, som ble utsatt for et brutalt overfall som han ikke hadde gitt noen som helst foranledning til. Han fikk en skade som i vesentlig grad forringet hans livskvalitet som pensjonist. Det er opplyst at han var en aktiv friluftsmann. Han måtte stoppe med alle former for slik aktivitet, og hadde med de handikap som han ble påført, også vanskelig for å utvikle alternative interesser. Synsproblemene gjorde det vanskelig å lese. Etter en samlet vurdering er jeg kommet til at menerstatningen bør settes til kr 100.000.

Tilbake står spørsmålet om erstatning for tapt inntekt, jfr skadeserstatningsloven § 3-1. Den ankende part har for Høyesterett anført at dette kravet er rettskraftig avgjort ved lagmannsrettens dom i straffesaken, der B ble tilkjent kr 35.760 for tapt arbeidsfortjeneste og utlegg, uten at det ble sagt hvilket år den tapte arbeidsfortjeneste refererte seg til. Kravet var imidlertid fremsatt av B før tiltalebeslutningen ble uttatt, dvs i begynnelsen av 1983.

Krav om erstatning for tapt inntekt i 1983 ble deretter fremsatt i et brev av 8. desember 1983 og gjentatt i stevningen uten at den ankende part gjorde gjeldende at kravet alt var rettskraftig avgjort. Jeg finner at det må legges til grunn at kravet ikke er fremsatt eller avgjort i straffesaken.

Den ankende part har anført at man ikke kan feste tiltro til opplysningene i brevet av 21. oktober 1983 fra Bs tidligere arbeidsgiver om at han ville ha tjent kr 41.250 i 1983 hvis han ikke var blitt rammet av skaden i 1982. Det er disse opplysninger som herredsretten og lagmannsretten har bygget på. Jeg kan ikke se at det materiale som er fremlagt for Høyesterett gir grunnlag for å fravike de to tidligere instansers bevisbedømmelse.

Side 704

Lagmannsrettens dom vil således på dette punkt bli å stadfeste.

Ut fra de opplysninger som foreligger om As økonomi, finner jeg ikke grunn til å lempe erstatningsansvaret.

Anken har bare delvis ført frem. Jeg finner at det ikke er grunnlag for å tilkjenne saksomkostninger for Høyesterett, men finner at lagmannsrettens omkostningsavgjørelse bør bli stående. Bs søksmål har i det vesentlige ført frem. Når jeg delvis er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten når det gjelder utmålingen av menerstatningen, skyldes det de nye uttalelser fra sakkyndige vitner som den ankende part har ført for Høyesterett. De to tidligere instanser hadde ut fra de beviser som da forelå, neppe grunnlag for å vurdere spørsmålet om årsakssammenheng mellom hjerneskadene i 1982 og 1985 på noen annen måte enn de gjorde.

Jeg stemmer for denne dom:

1.	Lagmannsrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes for så vidt gjelder erstatning for tapt inntekt.

2.	I menerstatning betaler A til B 100.000 - etthundretusen - kroner.

3.	Oppfyllelsesfristen for de beløp som er tilkjent i punkt 1 og 2, er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

4.	Lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse for så vidt den gjelder ankesak nr 273/1986, stadfestes.

5.	Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.