Utskrift fra Lovdata - 25.10.2015 19:39
Høyesterett - Rt-1983-1052
Instans |
Høyesterett - dom |
Dato |
1983-09-27 |
Publisert |
Rt-1983-1052 |
Stikkord |
(Gol Bygg-dommen, dynamittlagerdommen) Objektivt erstatningsansvar. |
Sammendrag |
Et sprengstofflager eksploderte, og det oppsto skade på skog både på den eiendom hvor lageret hadde fått leiet tomt og på en naboeiendom. De skadelidte gikk til sak mot A, eieren av lagerbygget som også var produsent av sprengstoffet og mot B, forhandleren som hadde fått lagerbygget stillet til disposisjon og hadde kjøpt sprengstoffet i fast regning. Eksplosjonen skjedde som følge av en brann påsatt av en sinnsforvirret funksjonær hos B, som hadde adgang til lagernøkkelen. De saksøkte mente at selv om vilkårene for objektivt ansvar generelt måtte erkjennes å foreligge, kunne de ikke være erstatningsansvarlige på grunn av den måte skaden oppsto på. Hovedårsaken lå i den sinnsforvirrede handling som var upåregnelig. Høyesterett tilkjente under dissens (3-2) erstatning. Flertallet fant at handlingen ikke var mere atypisk enn at den burde regnes som en del av den generelle driftsrisiko. - A's subsidiære anførsel om ikke å ha slik tilknytning til lagerholdet at ansvar forelå, førte heller ikke frem. Det ble bl.a. pekt på at A hadde bygget lageret og fått det godkjent av Sprengstoffinspeksjonen som ledd i distribusjonen av sprengstoff. Det ble ikke ansett å ha betydning at den daglige leder for B var utpekt som tilsynsmann for lageret. |
Saksgang |
Dom 27. september 1983 i l.nr. 92/1983. |
Parter |
1. Thor Bakken og 2. Sverre Evjen (høyesterettsadvokat Finn Grøstad) mot 1. Gol Bygg A/S (advokat Terje Bryn - til prøve) 2. Dyno Industrier A/S (høyesterettsadvokat Erik Samuelsen). |
Forfatter |
Skåre, Christiansen og Bølviken. Mindretall: Hellesylt og Endresen. |
Dommer Skåre: Den 25. mai 1976 eksploderte et sprengstofflager på Gol. Dyno Industrier var eier av selve lagerbygningen, men den ble disponert av Gol Bygg A/S, som var Dynos forhandler på Gol, og som kjøpte dynamitt og tennere i fast regning.
Eksplosjonen skjedde etter at det først var oppstått brann i lageret. Brannen var påsatt av en av funksjonærene i Gol Bygg som hadde tilgang til lagernøklene. Det er antatt at han var sinnsforvirret under handlingen. Han tok sitt eget liv etter at brannen var påsatt.
Ved eksplosjonen oppstod en rekke skader. Lageret var bygd på leid tomt under gnr. 22 bnr. 68, Geiteryggen, eier Thor Bakken. På denne eiendommen oppstod skader på hogstmoden skog som er taksert til kr. 29267,37. På naboeiendommen, gnr. 24 bnr. 28, eier Sverre Evjen, oppstod skader på bebyggelsen og på en personbil, men disse skader ble dekket av forsikringer. Også for Sverre Evjen oppstod skader på hogstmoden skog, taksert til kr. 27361,82.
For en del andre grunneiere oppstod små skader som ble dekket dels av forsikringer, dels av Dyno av kulansehensyn. To grunneiere ca 3 km fra eksplosjonsstedet, Arvid Søndrelid og Ragnhild Viko, hevder at det oppstod skader i deres revegårder.
Verken Gol Bygg eller Dyno sa seg villig til å dekke de skogskader som var påført Bakken og Evjen, og disse reiste derfor søksmål ved Hallingdal herredsrett. Også Søndrelid og Viko reiste søksmål, men denne saken er stanset i påvente av rettskraftig dom i den førstnevnte sak.
I den saken som var reist av Bakken og Evjen, avsa Hallingdal herredsrett 25. mars 1981 dom med slik domsslutning:
«1. |
Dyno Industrier A/S og Gol Bygg A/S frifinnes. |
2. |
Partene bærer hver sine omkostninger.» Side 1053 |
Dommen ble påanket til Eidsivating lagmannsrett, som 15. mars 1982 avsa dom med slik domsslutning:
«1. |
Herredsrettens dom stadfestes. |
2. |
Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.» |
Thor Bakken og Sverre Evjen har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen.
Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. For Høyesterett gjelder saken utelukkende spørsmålet om Gol Bygg og Dyno - solidarisk eller en av dem - kan holdes erstatningsansvarlige på objektivt grunnlag. En anførsel for de tidligere instanser om at Evjen skulle ha rett til erstatning på grunnlag av tilsagn fra Dyno, er ikke opprettholdt for Høyesterett.
De ankende parter - Thor Bakken og Sverre Evjen - har i det vesentlige anført:
Som lagmannsretten påpeker og ankemotpartene erkjenner, foreligger vilkårene for at det ved lagereksplosjoner kan oppstå et objektivt ansvar. Ved den nærmere avgrensing av dette ansvaret må det legges vekt på, at selv om ulykkesfrekvensen er lav, er det fare for store skader hvis det først skjer noe. Dette gjør det relevant å se hen til den utvikling man kan spore når det gjelder å utvide området for det objektive ansvar for enkelte typer virksomhet. I denne forbindelse er vist til atomenergiloven av 12. mai 1972 § 24, Ot. prp. nr. 72 (1982-83) om lov om petroleumsvirksomhet, § 39 i utkastet, og til NOU-1982-19 om erstatning for forurensningsskade, § 57 i lovutkastet.
Den omstendighet at brannen ble påsatt av en sinnsforvirret funksjonær, og at eksplosjonen må anses fremkalt ved forsett, er ikke til hinder for et objektivt ansvar. En skadefremkallelse av denne art må anses påregnelig. Vi kjenner fra før et tilfelle hvor eksplosjon i et dynamittlager ble fremkalt som ledd i et selvmord. Denne ulykken fant sted ved Sira-Kvina-anlegget i 1967. Sprengstoffinspeksjonen unnlot i de offisielle meldinger å fortelle om eksplosjonsårsaken, og dette var begrunnet med at det kunne oppstå en smitteeffekt. Også sprengningen av et dynamittlager på Ammerud ved Oslo 6. mai 1982 må vi anta var foretatt med forsett. Tilfellene viser hver for seg og samlet en betydelig risiko for at mentalt forstyrrede kan iverksette sprengninger. Denne risikoen økes ved at lageret legges utenfor tettbebyggelse.
Lagmannsretten synes å ville sondre mellom ulykker som oppstår som ledd i driften av en virksomhet, og andre ulykker som virksomheten ikke bør hefte for. Dommen i Rt-1964-474 (acetylendommen) - flertallets begrunnelse - kan gi holdepunkter for at det må trekkes en slik sondring. Som påpekt av Nygaard: Skade og Ansvar side 233, er det imidlertid ikke nødvendig å legge dette i dommen. Under enhver omstendighet ville det være kunstig om man i forbindelse med lagerhold skulle måtte sondre mellom ulykker som følge av driften i snever forstand og ulykker som skyldes mentalt forvirrede ansatte.
Heller ikke ut fra årsakssynspunkter kan man komme til at Dyno og Gol Bygg er uten ansvar. Selv om eksplosjonen ble fremkalt ved en
Side 1054
forsettlig handling, fremtrer lagringen av sprengstoff som den fremtredende skadeårsak.
Dyno og Gol Bygg må være solidarisk ansvarlige. Dyno eide lagerbygningen og stilte den til Gol Byggs disposisjon. Gol Bygg eide dynamitten. Begge har slik tilknytning til lageret og den oppståtte skade at de må være ansvarlige.
Både Dyno og Gol Bygg hadde adgang til å forsikre seg mot en skade som dette, og begge har benyttet seg av adgangen. Om også de ankende parter kunne ha forsikret seg mot skaden, synes å kunne ha vært avhengig av hvilket selskap de henvendte seg til. Det er under enhver omstendighet ikke vanlig å tegne forsikring for skade på hogstmoden skog.
Også hensynet til rimelighet og sikkerhet for omgivelsene tilsier at det her ilegges et objektivt ansvar.
De ankende parter har nedlagt slik påstand:
«1. |
Dyno Industrier A/S og Gol Bygg A/S dømmes in solidum til å betale Thor Bakken kr. 29267,37 og til Sverre Evjen kr. 27361,82 med 10% renter p.a. fra 21. januar 1980 og med 15% p.a. fra 1. desember 1980 til betaling skjer. |
2. |
Dyno Industrier A/S og Gol Bygg A/S dømmes til in solidum å betale sakens omkostninger til Thor Bakken og Sverre Evjen for alle retter.» |
Ankemotpart nr. 1 - Gol Bygg - har i det vesentlige anført:
Det erkjennes at sprengstofflageret representerte en stadig risiko som var ekstraordinær i den forstand at den overstiger dagliglivets risiko, og at den skade som oppstod var typisk i forhold til den generelle risiko. Det må i prinsippet legges til grunn at det kan oppstå et objektivt ansvar når et lager av denne størrelse går i luften. Når det ikke erkjennes noe objektivt ansvar i det foreliggende tilfelle, er det på grunn av den måte skaden oppstod på. At lageret ble brakt til å eksplodere ved en handling begått i sinnsforvirring, var upåregnelig, sml. Rt-1933-475 (hesjetråddommen). Siden eksplosjonen ble fremkalt ved en forsettlig skadegjørende handling, kan det heller ikke sies å foreligge årsakssammenheng mellom selve lagerholdet og den skade som oppstod. Hovedårsaken ligger i den sinnsforvirrede handling. Støtte for dette resultat finner man i Rt-1964-474 (acetylendommen), hvor det sondres mellom skade oppstått ved selve driften, og skadeårsaker som ligger utenfor denne. Noen teknisk ufullkommenhet ved lageret er ikke påpekt.
Det må også legges vekt på at selv om lageret representerer en stadig risiko, er risikoen liten. Dette må få betydning for ansvarets utstrekning for de mer atypiske skadetilfeller, hvor det også oppstår tvil om årsaksvurderingen. Risikovurderingen må for øvrig foretas ut fra det forhold at Gol Bygg utgjorde en liten del av Dynos forhandlernett og at forhandlerposisjonen er knyttet til et avgrenset tidsrom.
For så vidt gjelder Bakkens rett til erstatning, må legges vekt på at Dyno leide tomt innenfor hans eiendom. Det må både for Bakkens og Evjens vedkommende legges vekt på at saken gjelder tingsskader og ikke personskade.
Side 1055
Både Gol Bygg og Dyno har tegnet ansvarsforsikring som dekker det foreliggende skadetilfelle under forutsetning av at det foreligger ansvar etter vanlige erstatningsregler. Men også de skadelidte kunne ha tegnet forsikring for denne type skade på skogen.
Også rimelighetssynspunkter tilsier at Bakken og Evjen selv bærer sine tap.
Gol Bygg har nedlagt slik påstand:
«1. |
Lagmannsrettens dom, punkt 1, stadfestes. |
2. |
Thor Bakken og Sverre Evjen dømmes in solidum til å betale sakens omkostninger til Gol Bygg A/S for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.» |
Ankende part nr. 2 - Dyno Industrier A/S - har sluttet seg til de synspunkter som er gjort gjeldende for Gol Byggs vedkommende. Dyno har imidlertid subsidiært gjort gjeldende at bedriften ikke har slik tilknytning til lagerholdet at den kan holdes ansvarlig. Riktignok var Dyno eier av lagerbygningen. Dynamitten ble imidlertid solgt til Gol Bygg i fast regning. Den daglige leder for Gol Bygg var utpekt som tilsynsmann.
Dyno Industrier A/S har nedlagt slik påstand:
«1. |
Lagmannsrettens dom stadfestes. |
2. |
Thor Bakken og Sverre Evjen dømmes til å betale saksomkostninger til Dyno Industrier A/S for alle retter.» |
I anledning av ankesaken er lagt fram enkelte nye dokumenter, som jeg ikke finner grunn til å spesifisere. Det er holdt bevisopptak ved Hallingdal herredsrett for avhør av parter og partsrepresentanter, samt to vitner hvorav det ene ikke tidligere har vært avhørt.
Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten og vil bemerke:
Den lagerbygning som gikk i luften ble bygd i 1960 av Grubernes Sprængstoffabriker A/S, som ved fusjon i 1972 gikk inn i Dyno Industrier A/S. Bygningen ble oppført i henhold til de krav som gjaldt for «store lagre» - et uttrykk som omfatter alle lagre som kan ta 250 kg dynamitt eller mer. For lageret på Gol ble høyeste tillatte kvantum dynamitt satt til 3000 kg. Det må legges til grunn at lagerbygningen også på tiden for ulykken tilfredsstilte de fastsatte sikkerhetsforskrifter, og at det heller ikke var noe å bemerke til de utvendige sikkerhetstiltak. Det er reist tvil om lageret var plassert i forsvarlig avstand fra riksvegen, men dette spørsmål har ikke interesse for vår sak. Det er ikke noe som tyder på at lagerbeholdningen var større enn tillatt.
En forutsetning for at dynamitt skal eksplodere er at den utsettes for ytre trykk utover den påkjenning som er vanlig ved transport og annen håndtering. Ved brann vil varmeutviklingen ikke i seg selv kunne utløse eksplosjon, og tennere skal oppbevares i et eget rom. Når brannen i det foreliggende tilfelle utviklet seg til en eksplosjon, antas grunnen å være enten at ildspåsetteren på forhånd brakte tennmidler i forbindelse med dynamitten, eller at dynamitten under brannen ble utsatt for trykk, for eksempel ved at brennende deler av takkonstruksjonen falt ned.
Side 1056
Ved siden av ulykken på Gol kjenner vi to tilfeller hvor et dynamittlager er gått i luften. I 1967 eksploderte et anleggslager ved Sira-Kvina-anlegget, og det ble voldt betydelig skade. Eksplosjonen skjedde som ledd i et selvmord. I en rapport fra Sprengstoffinspeksjonen om eksplosjonsulykker er årsaken til Sira-Kvina-ulykken oppgitt som ukjent. Etter de opplysninger som er gitt skyldes dette blant annet at man ønsket å unngå en smitteeffekt. Den annen sprengningsulykke fant sted på Ammerud i Oslo 6. mai 1982. De antatte gjerningsmenn hadde ingen tilknytning til lageret, og deres motiv er ikke klarlagt.
Lagmannsretten gir uttrykk for at sprengstofflageret representerte en stadig risiko i hvert fall for de to naboer, at faremomentet må karakteriseres som ekstraordinært - her er det så vidt skjønnes skadeevnen ved eksplosjonen det siktes til - og at ulykken skyldes den typiske risiko ved lageret. Jeg er enig med lagmannsretten når den legger til grunn at ved eksplosjon i et sprengstofflager vil vilkårene for et objektivt ansvar i utgangspunktet foreligge. Jeg forstår ankemotpartenes anførsler slik at også de er enige i dette. De har riktignok anført at den generelle eksplosjonsrisiko er meget liten, men jeg oppfatter det slik at dette moment bare forutsettes å ha betydning ved avgrensningen av ansvaret i de mer særegne skadesituasjoner. Jeg kan for mitt vedkommende ikke se at momentet har betydning i denne forbindelse.
Når lagmannsretten her ikke påla erstatningsplikt, var det med den begrunnelse at den handling som utløste eksplosjonen var så lite forutseelig at skaden burde holdes utenfor det objektive ansvar. Denne vurdering er jeg ikke enig i. Jeg peker på at ildspåsetteren var ansatt i Gol Bygg og hadde adgang til lagernøkkelen. Det forhold at han i sinnsforvirret tilstand tente på lageret, var etter min mening ikke mer atypisk enn at det bør regnes som en del av den generelle driftsrisiko. Ulykken fra Sira-Kvina gir etter mitt skjønn støtte for en slik vurdering. Jeg tar ikke standpunkt til ansvarsspørsmålet for tilfelle en utenforstående tredjemann skulle ha påsatt brannen.
Jeg har ved min vurdering funnet å kunne legge en viss vekt på adgangen til å tegne ansvarsforsikring. Ankemotpartene har riktignok framhevet at ansvarsforsikringer bare dekker det ansvar forsikringstakeren har etter vanlige erstatningsregler, og at forsikringsadgangen derfor ikke kan ha betydning for spørsmålet om ansvar foreligger. Til dette er å bemerke at muligheten for forsikring er et av de momenter som rettspraksis har tillagt vekt ved avveiningen av om et ansvar bør pålegges. I den konkrete sak kunne antagelig også de skadelidende ha forsikret seg, men ansvarsforsikringen gir den beste generelle dekning om ulykken først skulle inntreffe.
Med den problemstilling jeg her har lagt til grunn mener jeg at i hvert fall Gol Bygg må bli ansvarlig for den oppståtte skade. Jeg mener som lagmannsretten at de generelle vilkår for objektivt ansvar foreligger, og som påpekt foran mener jeg at det her ikke er grunn til å ta reservasjoner med utgangspunkt i den måte ulykken skjedde på. Jeg peker på at det dreier seg om et lager av betydelig størrelse.
Den omstendighet at Bakken er eier av den eiendom der lageret lå, og oppebar 250 kroner i årlig leie for lagertomten, tilsier ikke etter min mening at han i erstatningsrettslig henseende behandles annerledes enn andre skadelidende.
Side 1057
Det neste spørsmål blir så om også Dyno kan holdes ansvarlig. Dette spørsmål må etter mitt skjønn besvares bekreftende. Jeg finner i denne forbindelse grunn til å understreke at det er Dyno som har bygd lagerbygningen, som har fått den godkjent av Sprengstoffinspeksjonen og som eier den. Den er stilt til Gol Byggs disposisjon som ledd i distribusjonen av det sprengstoff som Dyno produserer. Opplegget er for øvrig ikke spesielt for Gol: Det er generelt slik at Dyno bygger sprengstofflager på steder det er behov for det, og stiller det til disposisjon for en forhandler. Distribusjonen skjer dels gjennom forhandlere som er kommisjonærer for Dyno, dels gjennom forhandlere som kjøper sprengstoffet i fast regning. Også når representanten har forhandlerstatus, selger og fakturerer Dyno selv det sprengstoff som leveres fra lageret til storkunder. Gol Bygg var opprinnelig kommisjonær for Dyno, men gikk i 1972 etter Dynos ønske over til å kjøpe sprengstoffet i fast regning, av forretningsmessige eller andre grunner uten tilknytning til ansvarsforholdet. Forhandlerkontrakten kan - som de øvrige forhandlerkontrakter - oppsies med 3 måneders frist. Disse forhold gir - sett i sammenheng - Dyno slik tilknytning til driften av lageret at også Dyno må holdes ansvarlig for eksplosjonsskadene.
Dyno har særskilt påpekt at den daglige leder for Gol Bygg ble utpekt som tilsynsmann for lageret. Dette moment har etter min mening ingen betydning. Kravet om oppnevning av en tilsynsmann som skal godkjennes av politiet, er oppstilt i offentligrettslig vilkår for bruk av lageret, og kravet om tilsynsmann gjelder uansett hvilken ordning som gjelder for omsetningen av de varer som finnes der. Den daglige leder for Gol Bygg ble for øvrig utpekt som tilsynsmann på en tid da Gol Bygg fremdeles var kommisjonær.
Saken har vært meget tvilsom. Saksomkostninger bør derfor ikke tilkjennes.
Jeg stemmer for denne
dom:
1. |
Gol Bygg A/S og Dyno Industrier A/S dømmes in solidum til å betale til Thor Bakken 29267,37 - tjueni tusen to hundre og sekstisju 37/100 - kroner og til Sverre Evjen 27361,82 - tjuesju tusen tre hundre og sekstien 82/100 - kroner med 10 - ti - prosent rente fra 21. januar 1980 og med 15 - femten - prosent renter fra 1. desember 1980 til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom. |
2. |
Saksomkostninger tilkjennes ikke. |
Dommer Hellesylt: Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og lagmannsretten.
Det er her tale om eksplosjon i et forhandlerlager for sprengstoff. Lageret var plassert, bygd og utstyrt i samsvar med myndighetenes krav med sikte på å minimalisere risikoen for - og skadene ved - en eventuell eksplosjon. Statistisk sett er risikoen for at et slikt lager går i lufta meget liten. Det er eneste gang i Norge at et forhandlerlager for sprengstoff skal ha eksplodert. På grunn av de krav som stilles til
Side 1058
plassering og konstruksjon av forhandlerlagre vil skadene kunne vise seg - som her - å bli relativt begrensede selv om store mengder sprengstoff eksploderer.
Jeg er likevel enig i at når et lager går i lufta - selv om det skjer ytterst sjelden - vil det som alminnelig regel være ansvar på objektivt grunnlag for de skader som voldes. En forutsetning for det objektive ansvar må imidlertid - mener jeg - være at den hending som utløser skaden står i en rimelig årsakssammenheng med den driftsrisiko ved lagring og håndtering av sprengstoff som begrunner det objektive erstatningsansvar. Etter min mening er ikke dette tilfellet i saken her.
Etter det som skjedde kan jeg ikke legge avgjørende vekt på at eksplosjonen ble utløst ved handlinger av en ansatt ved Gol Bygg A/S. Disse ble ikke foretatt i tjenesten, ikke i arbeidstiden, og de var heller ikke utslag av handlingsmønstre som lå innenfor det påregnelige. Ildspåsettelsen på lageret var tvert imot bare en av flere meningsløse, atypiske og uforutsebare ildspåsettelser, som ikke har kunnet gis annen forklaring enn at de var utslag av en akutt sinnsforvirring, som kom helt uventet. Risikoen for skader utløst ved at en person på slik måte som her - utenfor enhver mulighet for kontroll - går amok, må etter min mening ligge der hvor skade inntrer. Det framtrer i denne sammenheng som helt tilfeldig at gjerningsmannen på grunn av sitt ansettelsesforhold lettere enn andre hadde adgang til sprengstofflageret. For min vurdering av ansvarsspørsmålet ligger forholdet nær opp til om en tilsvarende skade var blitt voldt av en utenforstående tredjemann for eksempel ved sabotasje, eller ved en uavvendelig naturhending.
I saksomkostningsspørsmålet er jeg enig med førstvoterende.
Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Hellesylt.
Dommer Christiansen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Skåre.
Dommer Bølviken: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Finn Jervell med domsmenn): - - -
Sprengstoffet var lagret i en bygning på en parsell på ca 250 m² i h.t. leiekontrakt dat. 1. oktober og 15. november 1960 mellom den daværende eier av eiendommen Erik A. Haugstad og Grubernes Sprængstoffabriker A/S (no Dyno Industrier A/S). Leietiden var 10 år og ble fornyet med 5 år ad gangen såfremt den ikke ble oppsagt. Lagerhus ble oppført i 1959 i h.t. Sprengstoffinspeksjonens forskrifter. I lageret kunne det lagres inntil 3 tonn sprengstoff og inntil 20000 tennere. Sprengstoffet produseres av Dyno Industrier A/S. Som tilsynsmann ble godkjent Peder A. Rustberggard, innehaver av Gol Bygg, som fikk stillet lagerbygget til disposisjon og omsatte sprengstoffet, først som kommisjonær, fra 1. mai 1972 som selvstendig forhandler. Gol Bygg, som inntil 1974 var et personlig firma, er omdannet til aksjeselskap. - - -
Side 1059
Rettens vurdering:
Saken gjelder krav om erstatning for skade på skog ved at et sprengstofflager på Gol om morgenen den 25. mai 1976 ble sprengt i luften. Lageret eies av Dyno Industrier A/S, som har leiet grunn av Thor Bakken, og som leier det ut til Gol Bygg A/S som forhandler. Forhandleren er av politiet godkjent som tilsynsmann for lageret. Saksøker Sverre Evjen fikk også bygningsskade ved eksplosjonen, men denne skade er dekket ved forsikring. Ingen av saksøkerne hadde skogforsikring. For øvrig er størrelsen av skaden på skogen uomtvistet.
Skadens årsak er uomtvistet. Skaden er voldt ved at en ansatt hos Gol Bygg A/S - antakelig i et anfall av sinnsforvirring - har tatt nøklene til lageret, som hang på en bestemt plass, låst seg inn på lageret og sprengt det i luften. Han anstiftet også brann i forretningen i Gol sentrum og i sin egen bolig. Vedkommende begikk etter brannstiftelsene selvmord. Om han hadde noe motiv for sine handlinger, og i tilfelle hvilket har det ikke lykkes å bringe på det rene under etterforskningen.
Lageret var bygget etter gjeldende bestemmelser og plasseringen godkjent av Statens Sprengstoffinspeksjon som også regelmessig hadde foretatt inspeksjon. Også selve lagringen hadde hele tiden vært i samsvar med forskriftene. Det hadde således aldri vært lagret mere enn tillatt. Det er ikke fremkommet noe ved selve lageret eller lagringen av sprengstoffet som kan gi grunnlag for ansvar basert på uaktsomhet fra de saksøktes side.
Saksøkerne har under hovedforhandlingen erkjent at det ikke kan gjøres ansvar gjeldende på annet grunnlag enn det ulovfestede objektive ansvar. Det er derfor på dette grunnlag de krever erstatning.
Det ulovfestede objektive ansvar har utviklet seg gjennom rettspraksis de siste hundre år. Man måtte erkjenne at skyldregelen som tidligere var trengt igjennom som generelt ansvarsgrunnlag ikke lenger strakk til. Til å begynne med var det skyldregelen som formelt ble brukt som hjemmel, mens det i realiteten ble ilagt ansvar uten skyld. Etter hvert ble så ansvaret også formelt frigjort fra skyldregelen. Lenge ble det objektive ansvar i teori og praksis betegnet som et ansvar for «farlig bedrift». Ansvaret har etter hvert utviklet seg til å omfatte også skade voldt ved annen virksomhet og ting enn det som naturlig kan karakteriseres som «bedrift», f.eks. ansvar for nedfall av gesims og takstein fra hus, jfr. Nygaard: Skade og ansvar 229. Det uttales her videre: «I staden for «bedrift» kan ein nå bruka uttrykket verksemd eller drift, ting eller innretning. Likevel seier heller ikkje dette uttrykket særleg mykje som vilkår for ansvar. Det fortel berre kor risikoen (årsaka) må koma frå, eller kva den må vera skapt av. Altså avgrensing av årsaker.»
Etter den foreliggende rettspraksis må risikoen være skapt ved ting eller innretning, virksomhet eller drift og den påstått ansvarlige må ha tilknytning til risikoen. Videre oppstilles det som vilkår at risikoen må være stadig, typisk og ekstraordinær. Endelig er det behov for en avgrensning i årsakssammenheng. Ansvaret kan ikke omfatte alle skadefølger i det uendelige selv om den faktiske årsakssammenheng kan påvises. Ansvaret må avgrenses mot uventede, fjerne og avledede skader. En avgrensning må foretas mot uventede og dominerende årsaksfaktorer fra annet hold. Videre må også en avgrensning foretas mot atypiske eller fjerne skadealternativ.
Plasseringen av lageret og lagringen er selvsagt vilkår for at skade kunne voldes, men risikoen herfor må betegnes som relativt beskjeden. Det vises i denne forbindelse til at det av Dyno Industrier A/S er plassert rundt 250
Side 1060
sprengstofflagre rundt omkring i landet uten at det såvidt vites noen gang tidligere har forekommet noen eksplosjon. Eksplosjonen utløses ikke ved egenskaper ved sprengstoffet alene. Det kreves i tillegg en ytre påvirkning, f.eks. ved uforsiktig behandling av lagerholderen eller noen i hans tjeneste, men i så fall vil det foreligge skyldansvar.
Begge de saksøkte har tilknytning til risikoen, Dyno Industrier A/S som eier av lageret og leier av tomten og Gol Bygg A/S som forhandler av sprengstoffet. Det kan ikke være tvilsomt at begges tilknytning er så sterk at den i og for seg kan gi grunnlag for ansvar.
Videre må risikoen, selv om den som nevnt må anses beskjeden, sies å være stadig. Selve tilstedeværelsen av et sprengstofflager innebærer en konstant risiko.
Det kan heller ikke være tvilsomt at risikoen er typisk. Hensikten med sprengstoff er jo nettopp å fremkalle en eksplosjon.
At risikoen må være ekstraordinær vil etter vanlig språkbruk si at den må innebære noe unormalt eller uventet. På grunnlag av erfaringen fra driften av sprengstofflagre må en si at risikoen for at et slikt lager skal «gå i luften» er upåregnelig eller iallfall lite påregnelig.
Selv om risikoen antas å være stadig, typisk og ekstraordinær finner retten at de saksøkte ikke kan gjøres ansvarlig for den voldte skade etter de idag gjeldende regler for objektivt ansvar. Selv om årsaksforholdet i og for seg er klart nok, kan ikke ansvarsforholdet avgjøres alene på en abstrakt fastslåing av at lagringen av sprengstoff danner et logisk ledd i årsaksrekken. Den helt dominerende årsaksfaktor i vår sak er at en - trolig sinnsforvirret - person sprenger lageret. Dette ligger utenfor hva man etter en objektiv vurdering kan karakterisere som en forutseelig mulighet. Den anses å være av såvidt enestående og uforutseelig karakter at det synes å ligge utenfor rimelighetens grenser å pålegge de saksøkte ansvaret for den voldte skade.
Retten finner grunn til å nevne at ingen av saksøkerne hadde skogforsikring. Slik forsikring er nærmest gjengs i våre dager, særlig med tanke på skogbrann. De kunne forsikret seg og ville da vært iallfall delvis skadesløse. For retten har det ikke vært nødvendig å ta den manglende forsikring med i sin vurdering, men det er et moment som kan være av betydning ved den endelig plassering av skaden. - - -
Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Jørgen Wilberg, Trond Dolva og ekstraordinær lagdommer Chr. Bull): - - -
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og skal bemerke:
Rettspraksis viser at den som er ansvarlig for en bedrift eller innretning som representerer en stadig og ekstraordinær risiko, etter omstendighetene vil kunne ilegges erstatningsansvar på objektivt grunnlag, hvis det skjer en ulykke som er typisk for den risiko innretningen frembyr. Dyno Industrier A/S har som ledd i sin distribusjon av sprengstoff ordnet med ca 250 lagre rundt om i Norge. Lagrene inneholder til dels relativt betydelige mengder sprengstoff. Samlet antas man for så vidt å stå overfor en innretning eller et forhold som kan medføre objektivt ansvar. Etter det resultat retten er kommet til, er det ikke nødvendig å ta standpunkt til om Gol Bygg A/S står i en annen stilling, idet Gol Bygg A/S bare har dette ene lager.
Side 1061
Den risiko lageret måtte representere, må kunne karakteriseres som stadig, i alle fall i relasjon til de to naboer det her er tale om.
Faremomentet ved lageret finnes også å være ekstraordinært. Det kan for så vidt vises til de ankende parters anførsler på dette punkt.
I dette tilfelle eksploderte lageret. Lagmannsretten er enig med herredsretten i at dette i og for seg er en typisk risiko ved et sprengstofflager.
Erfaring viser imidlertid at forskriftsmessig og forsvarlig drift av sprengstofflager representerer liten risiko. Sprengstoff har vært produsert og lagret i Norge i over 100 år. Etter de opplysninger som foreligger i saken, har man to kjente tilfelle, hvor et sprengstofflager har eksplodert. Det ene er en eksplosjon ved Sira-Kvina-anlegget i 1967. De ytre forhold var der annerledes enn her. Det gjaldt et anleggslager beroende inne i en sidetunnel i et fjell. Det ble bragt til eksplosjon som ledd i et selvmord.
Man synes dermed ikke å ha noe tilfelle som kan sammenlignes med den eksplosjon som fant sted på Gol den 25. mai 1976. Den fremtrer således som et enkeltfenomen. Når risikoen er så liten, taler det mot å ilegge objektivt ansvar, selv om skadeevnen er betydelig, dersom risikoen realiserer seg.
Eksplosjonen skyldtes ikke noe ledd i den ordinære drift av lageret. Det må legges til grunn at lageret ble brakt til å eksplodere ved disposisjoner foretatt av en sinnsforvirret person. Det synes på det rene at vedkommende tente på lagerbygningen, men om han også foretok seg ytterligere for å bringe sprengstoffet til å eksplodere, er ikke klarlagt. Etter det opplyste vil sprengstoff av den karakter man her står overfor, ikke i og for seg eksplodere ved at det settes fyr på. Det kan imidlertid utvikle seg et slikt trykk i det brennende sprengstofflager at sprengstoffet eksploderer. En mulighet er også at inntrengeren hadde foretatt omplasseringer på lageret, slik at tennmidler var brakt i nærheten av dynamitten. I så fall vil en brann resultere i eksplosjon.
De ankende parter har anført at det er grunn til å regne med at nettopp sprengstofflagre o.l. er særlig utsatt for sinnsforvirrede personers angrep eller for sabotasjehandlinger. Det er i den forbindelse vist til at i årsberetningen for 1967 for Statens sprengstoffinspeksjon ble årsaken til ulykken på Sira-Kvina-anlegget fortiet. Dette ble gjort delvis av diskresjonsgrunner, men også for å hindre en smitteeffekt. Man var redd for at sinnsforvirrede skulle følge eksemplet fra Sira-Kvina-ulykken. Den engstelse som således synes å ha gjort seg gjeldende, finnes imidlertid ikke tilstrekkelig til å sannsynliggjøre at sprengstofflagre er særlig utsatt for slike angrep. Noen ytterligere bevisførsel på dette punkt foreligger ikke.
I dette tilfelle foreligger opplysninger som tyder på at ildspåsettelsen ikke i og for seg har noen sammenheng med at det var lagret sprengstoff i bygningen. Av etterforskningsdokumentene fremgår at den sinnsforvirrede først hadde satt fyr på to bygninger på egen gård, deretter satt fyr på lageret i selve forretningen til Gol Bygg A/S og endelig satt fyr på sprengstofflageret, før han senere begikk selvmord ved hengning.
Etter Høyesteretts dom i Rt-1933-475 strekker det objektive erstatningsansvar seg ikke ut over hva som efter en objektiv vurdering kan karakteriseres som en forutseelig mulighet. Ulykken den 25. mai 1976 har ikke samme karakter av uforutseelighet over seg som tilfellet fra 1933. Like fullt fremtrer det - ved en forhåndsbedømmelse - som en temmelig fjern mulighet at et sprengstofflager skulle bli bragt til å eksplodere på en slik måte som her har skjedd. Det er naturlig å si at den sinnsforvirrede handling er hovedårsaken til ulykken. Dette taler mot et objektivt ansvar.
Side 1062
Lagmannsretten finner således at et sprengstofflager representerer en meget liten risiko, når det er forskriftsmessig etablert og drevet. Ulykken skyldes først og fremst en sinnsforvirret handling som var lite forutseelig. Under disse omstendigheter finner lagmannsretten at det vil være å strekke det objektive erstatningsansvar for langt, hvis Dyno Industrier A/S og Gol Bygg A/S pålegges erstatningsansvar på objektivt grunnlag.
- - -