Utskrift fra Lovdata - 25.10.2015 20:02

 

Høyesterett - Rt-1970-1452

 

Instans	Høyesterett - dom
Dato	1970-12-12
Publisert	Rt-1970-1452
Stikkord	Erstatning - ansvar og utmåling.
Sammendrag	En 49 år gammel skogsarbeider ble i 1965 påført 75 prosent ervervsmessig invaliditet ved at han under maling av sitt hus kom bort i de elektriske inntaksledninger, fikk støt og falt ned av stigen. Kraftverket ble under dissens dømt til å betale erstatning. To dommere mente at kraftverket var ansvarlig på objektivt grunnlag, da fremføring av uisolerte ledninger til husveggen representerte en påtagelig fare for at man under reparasjonsarbeider kunne komme til skade. En dommer mente at slik fremføring av ledninger måtte karakteriseres som uforsvarlig. To dommere stemte for frifinnelse. Enstemmig antatt at ansvar ikke kunne bygges på reglene i de dagjeldende elektrisitetsforskrifter av 1939. - Det samlede tap ble fastsatt til 100.000 kroner, men ansvaret ble redusert til 50 prosent på grunn av skadelidtes egen uaktsomhet, slik at kraftverket ble dømt til å betale 50.000 kroner. Uttalelse om at det ikke kunne tas hensyn til tap etter oppnådd pensjonsalder. Hvordan folketrygden på den tid ville være ordnet, visste man ikke i dag. Tap i fremtidig erverv måtte vurderes på grunnlag av dagens pengeverdi, jfr. Rt-1969-1308 (særlig side 1315).
Saksgang	L.nr. 154/1970
Parter	A (høyesterettsadvokat Alf Skogly) mot Aust-Agder Kraftverk (advokat Gunnar Rohr Torp - til prøve).
Forfatter	Blom, Heiberg og Bahr. Mindretall: Tønseth og kst. dommer Fagereng.

Dommer Blom: Den 15. juli 1965 var A i ferd med å male nordveggen på sitt hus på Dølemo i Åmli. Han stod på en trestige som var støttet mot karmen til et vindu i annen etasje og kom på en eller annen måte i berøring med en eller flere av de tre blanke (uisolerte) inntaksledninger til huset som var festet til isolatorer til venstre for vinduet. Han fikk støt, falt ned

Side 1453

av stigen og ble påført en betydelig skade. Han reiste sak mot Aust-Agder Kraftverk og staten v/Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen med krav om erstatning for lidt økonomisk skade og for tap i fremtidig erverv basert på en varig invaliditet av 75 %. Ved Nedenes herredsretts dom av 11. mai 1968, avsagt av den konstituerte sorenskriver med domsmenn, ble begge de saksøkte enstemmig frifunnet, mens saksomkostninger ikke ble tilkjent.

A anket til Agder lagmannsrett. Lagmannsrettens dom av 27. august 1969 har slik domsslutning:

«1.	Nedenes herredsretts dom av 11. mai 1968 stadfestes bortsett fra saksomkostningsavgjørelsen i forholdet mellom A og staten v/Industridepartementet.

2.	Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke i forholdet mellom A og Aust-Agder Kraftverk.

3.	I saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten betaler A til staten v/Industridepartementet 2.000 - totusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

Av de tre dommere som deltok i avgjørelsen stemte én for at A skulle tilkjennes halv erstatning for sitt tap hos kraftverket. For øvrig var dommen enstemmig.

A har akkviescert ved frifinnelsen av staten v/Industridepartementet (Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen), men har påanket lagmannsrettens dom i forholdet til Aust-Agder Kraftverk.

Han hevder at lagmannsretten - flertallet - har tatt feil når det er kommet til at det ikke er vist uaktsomhet ved installasjonen. Kraftverkets ansvar følger både av forskrifter for elektriske anlegg (elektrisitetsforskriftene) av 29. desember 1939 og av verkets alminnelige aktsomhetsplikt. Det er også feil når kraftverket ikke er ansett ansvarlig etter reglene om ansvar uten skyld. Han bestrider at han selv har utvist uaktsomhet som gir grunnlag for reduksjon av erstatningen. Han har hatt fri sakførsel for alle instanser og har nedlagt slik påstand:

«1.	Aust-Agder Kraftverk dømmes til å betale til A erstatning for påført tap til domsavsigelsen samt for tap i fremtidig erverv etter rettens skjønn oppad begrenset til kr. 200.000,-.

2.	Aust-Agder Kraftverk dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige for alle tre instanser som om saken ikke hadde vært benefisert.»

Kraftverket har henholdt seg til lagmannsrettens dom og den begrunnelse flertallet har gitt. Kraftverket har nedlagt slik påstand:

«Aust-Agder lagmannsretts dom av 27/8-1969 stadfestes forsåvidt som den er påanket og Aust-Agder Kraftverk tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak med avhør av A, en representant for kraftverket og fire vitner. Det er fremlagt en del nytt materiale til belysning av Aust-Agder

Side 1454

Kraftverks og andre kraftverkers praksis når det gjelder fremføring av ledninger til beboelseshus. For øvrig foreligger saken for Høyesterett i samme skikkelse som for de tidligere retter, og det er enighet mellom partene om det faktiske begivenhetsforløp.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsrettens mindretall og finner at kraftverket må erstatte A halvparten av hans tap.

Som de tidligere retter legger jeg til grunn at det var i strid med elektrisitetsforskriftenes § 506 annet ledd, når blanke ledninger ble ført inn til huset og festet på vegg 25-40 cm fra nærmeste vindu. Videre legger jeg til grunn at ulykken ikke ville ha hendt dersom ledningene hadde vært isolert. Verket hevder imidlertid at § 506 annet ledd bare tar sikte på å verne «den normale ferdsel ved vinduer», slik som regulær åpning, pussing, kleslufting etc. Bestemmelsen tar derimot ikke sikte på å skape generell trygghet for utendørs arbeider på et hus, og A er dermed avskåret fra å påberope den. A har bestridt dette, og hevder at forskriftene også er overtrådt på annen måte. For så vidt har han vist til forskriftenes generelle påbud i § 401 om at spenningsførende deler som ikke er tilstrekkelig isolert skal være beskyttet mot tilfeldig berøring. Videre har han vist til § 506 første ledd, siste punktum, hvoretter blanke ledninger som føres langs bygninger, må ha en avstand til vegg på minst 1,5 meter. Denne regel forstår han slik at den i virkeligheten inneholder et påbud om å føre ledningen perpendikulært inn mot veggen, slik at den foreliggende installasjon, hvor ledningene kom inn mot veggen i 45 graders vinkel, er forskriftsstridig.

Om tolkingen av elektrisitetsforskriftene av 1939 skal jeg innskrenke meg til å bemerke at så vidt utførlig som § 506 regulerer fremføring av ledninger til eller langs bygning, tror jeg ikke § 401 har særskilt betydning i det foreliggende tilfelle, bortsett fra at den kan oppfattes som et uttrykk for den alminnelige aktsomhetsplikt som påhviler et elektrisitetsverk også når det gjelder lavspentanlegg. Heller ikke kan jeg forstå § 506 første ledd slik at det inneholder et ubetinget påbud om å føre blanke ledninger inn mot husvegg i rett vinkel. Tilbake står da spørsmålet om forståelsen av § 506 annet ledd. Her er jeg enig med herredsretten og lagmannsrettens flertall i at regelen for så vidt angår anbringelse ved vindu bare tar sikte på å verne den virksomhet som har naturlig tilknytning til selve vindusåpningen.

Jeg finner imidlertid at erstatningsplikt i den foreliggende sak må kunne bygges på alminnelige rettsprinsipper om ansvar uten skyld.

De nye forskrifter av 1963 § 511 gir i første ledd, siste punktum, denne regel:

«Hvor blanke ledninger føres langs bygninger eller inn til bygninger, skal korteste horisontale avstand fra uisolert ledning til nærmeste bygningsdel være minst 1,5 m.»

Hvis denne regel hadde vært i kraft da ulykken hendte, ville ansvar for verket uten videre kunne bygges på at den var

Side 1455

overtrådt. Nå trådte forskriftene riktignok i kraft 1. februar 1964 men for lavspentledninger gjelder de ikke eldre anlegg med mindre annet bestemmes, og slik bestemmelse er ikke truffet. Men jeg må oppfatte den nye regel slik at man i kraft av alminnelig erfaring og den tekniske utvikling har villet skape størst mulig trygghet for at nødvendige utvendige arbeider på et hus skal kunne utføres uten risiko for skade ved elektrisk støt fra inntaksledningene. Det tidligere regelverk har altså i denne relasjon ikke vært ansett tilfredsstillende.

Nå har verket på grunnlag av en oversikt over elektrisitetsulykker i årene 1967-69 hevdet at lavspentanlegg sjelden fører til alvorlige ulykker, og at de ikke kan anses så farlige at driften av dem medfører objektivt ansvar. Ansvar uten skyld er, hevder verket, tidligere bare konstatert ved høyspentanlegg, og det er ikke grunnlag for utvidelse av ansvaret.

Jeg er i og for seg enig med verket i at det ikke er grunnlag for å statuere et alminnelig objektivt ansvar for driften av lavspentanlegg. Men i det foreliggende tilfelle ser jeg slik på saken:

Det er i Norge vanlig at utvendige vedlikeholdsarbeider på mindre hus utføres av eieren selv. Uansett om berøring av lavspentanlegg generelt kan betraktes som særlig farlig, forekommer det meg at når det utføres vedlikeholdsarbeider i noen høyde over bakken, vil det være en påtakelig fare for at man kommer i berøring med blanke ledninger som er ført helt inn til veggen, og blir påført skade, enten direkte ved det elektriske støt, eller ved at man som A faller ned og slår seg. Rimelig sikkerhet for å unngå denne fare kan bare skapes enten ved at vedlikeholdsarbeider settes bort til fagfolk som av erfaring vet å passe seg, eller ved at ledningene nærmest huset er isolert. Den først nevnte utvei må man, slik forholdene er hos oss, i praksis se bort fra. Derimot ville det etter opplysningene i saken verken teknisk eller økonomisk ha budt på problemer ved isolasjon av ledningene å eliminere faren for støt. Dette har da også ved andre verk vært alminnelig fremgangsmåte lenge før de nye forskrifter uttrykkelig påbød den. Men når Aust-Agder Kraftverk i lang tid og i et meget stort antall tilfelle har ført blanke ledninger inn til husvegg, kan jeg ikke se det annerledes enn at verket har praktisert en innføringsmåte som lider av en teknisk og sikkerhetsmessig ufullkommenhet. Når innføringsmåten slik som i dette tilfelle fører til alvorlig personskade, mener jeg at verket ikke kan unngå erstatningsplikt, og det selv om noen stor skadehyppighet ikke kan påvises.

Ved avgjørelsen legger jeg også noen vekt på at det her gjelder et ansvar som verket lett må kunne forsikre seg mot. Jeg finner en viss støtte for mitt resultat i de betraktninger som er kommet til uttrykk i dommene i Rt-1948-1111 og Rt-1969-1308.

Jeg finner det etter dette ikke nødvendig å ta standpunkt til om verkets langvarige praksis kan anses som subjektivt uforsvarlig.

Side 1456

Når det gjelder As eget forhold, kan jeg ikke finne dette så ekstraordinært og upåregnelig at det går utover hva verket kunne regne med at en huseier ville innlate seg på. For så vidt atskiller saken seg klart fra den sak som ble pådømt av Høyesterett den 5. desember 1970 som L.nr. 180 B/1970.*) Verket har da heller ikke kritisert A for at han innlot seg på å male rundt ledningsfestene, men dels bebreidet ham at han malte med bar overkropp uten hansker på hendene, dels anført at han under selve arbeidet må ha vært uforsiktig når han kom i berøring med ledningene. Jeg er enig i at A her har begått feil og derfor selv må bære en del av skaden, jfr. straffelovens ikrafttredelseslov § 25. I likhet med lagmannsrettens mindretall finner jeg at kraftverkets ansvar for ulykken bør reduseres med 50 %.

A har med støtte i fremlagte beregninger anslått sitt økonomiske tap i tiden fram til Høyesteretts dom til kr. 50.000. Verket har bestridt at det foreligger noe tap utover de par første år. Opplysningene om As tidligere inntekter er temmelig sparsomme. Det eneste faste holdepunkt er en likningsoppgave for de siste 3 kalenderår før ulykken. Den viser at hans inntekt har vært beskjeden - i gjennomsnitt ca. 11.000 kroner - og hatt en noe synkende tendens. På den annen side er han karakterisert som en dyktig og energisk arbeidskar. Selv om hans alder på ulykkestiden - 49 år - og hans yrke som skogsarbeider gjør det lite sannsynlig at han ville hatt noen vesentlig inntektsøkning utover det som følger av den alminnelige lønnsutvikling, regner jeg med at han ville ha tjent 80-90.000 kroner til sammen om ulykken ikke hadde inntruffet. I denne tid har han dels som uføretrygd, dels ved eget arbeid hatt inntekter på ca. kr. 65.000. Når jeg også tar hensyn til at han på grunn av sin invaliditet må ha gått glipp av fordeler han tidligere oppnådde ved eget arbeid, og i det hele har fått en dyrere livsførsel, anslår jeg hans tap fram til i dag til kr. 30.000.

Ved beregningen av tap i fremtidig erverv blir usikkerheten betydelig større. Jeg legger etter den sakkyndige uttalelse til grunn at man må regne med en varig ervervsmessig invaliditet på 75 %. Det arbeid han hittil har hatt, har vært av rent midlertidig art, og det må betegnes som høyst usikkert hvilke arbeidsinntekter han på det sted han bor vil kunne skaffe seg i fremtiden. Etter de opplysninger som foreligger om ham, må jeg dog tro at han i årene fram til pensjonsalderen vil kunne skaffe seg noen arbeidsinntekt.

Han har selv beregnet sitt tap i fremtidig erverv til kr. 150.000. Tapsberegningen er en nettoberegning etter at uføretrygden er trukket fra. Et eventuelt regresskrav fra trygden mot kraftverket er partene enige om å holde utenfor saken.

Jeg finner beregningen vesentlig for høy, og bemerker spesielt at jeg ved fastsettelse av erstatningen ikke finner å kunne

*) Rt-1970-1427.

Side 1457

ta hensyn til mulig tap etter oppnådd pensjonsalder. Hvordan folketrygden på den tid vil være ordnet, vet man i dag ikke noe om. Heller ikke kan jeg være enig i at man ved tapsvurderingen skal ta hensyn til en større eller mindre grad av sannsynlighet for fremtidige pris- og lønnsforhøyelser. Jeg antar at man, slik det gis uttrykk for i dommen i Rt-1969-1308 (side 1315, førstvoterendes bemerkninger), må basere beregningen av tapet på dagens pengeverdi.

Jeg ansetter skjønnsmessig hans tap i fremtidig erverv til kr. 70.000. Totaltapet vil dermed utgjøre kr. 100.000, hvorav verket etter det jeg har sagt må erstatte halvdelen.

Ved erstatningens fastsettelse har jeg også tatt hensyn til de skattemessige fordeler A får gjennom tilkjennelse av et engangsbeløp.

I beregningen for lidt skade er inkludert rentetap fram til domsavsigelsen. Renter etter dommen er ikke påstått. Da saken har gjeldt prinsipielle spørsmål, og avgjørelsen har budt på betydelig tvil, bør saksomkostninger ikke tilkjennes for noen retter.

Jeg stemmer for denne

dom:

1.	Aust-Agder Kraftverk dømmes til innen 2 - to - uker å betale til A 50.000 - femti tusen - kroner.

 

2.	Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Heiberg: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende, men bygger ansvaret for verket på vår retts alminnelige aktsomhetsregler.

Som påpekt av førstvoterende, frembyr blanke ledninger som er ført helt inn til husvegg, en påtagelig fare for at noen kan komme bort i ledningene og komme til skade. Å eliminere denne fare ved å isolere ledningene eller å beskytte mot berøring på annen måte ville verken ha budt på praktiske eller økonomiske problemer av betydning. En plikt for verket som installatør og kontrollør til å treffe adekvate tiltak i så måte vil etter min mening følge allerede av alminnelige rettsgrunnsetninger.

Jeg ser det videre slik at denne plikt er aksentuert ved de da gjeldende forskrifters § 401, som under «alminnelige bestemmelser» fastslår: «Spenningsførende deler som ikke er tilstrekkelig isolert, skal være beskyttet mot tilfeldig berøring - - -.» Fra verkets side er hevdet at denne bestemmelse bare sikter til berøring innenfor huset, og at plikten for så vidt angår ledninger i det fri, er uttømmende regulert i § 506. For meg er det i denne forbindelse tilstrekkelig å slå fast at jeg ikke kan se noen av enkeltbestemmelsene i forskriftene som en innskrenkning i det som ellers måtte følge av verkets alminnelige aktsomhetsplikt. Tvert imot viser de at man har vært fullt klar over den fare blanke ledninger representerer ved berøring. Ved § 511 i de nye forskrifter av 1963 er dette ytterligere presisert.

Videre er det klart at også utvendige vegger fra tid til annen

Side 1458

må males, og at det da er en påtagelig risiko for at den som utfører arbeidet, ved uhell eller uforsiktighet kan komme bort i slike ledninger og bli skadet. At dette har vært klart også for verkets vedkommende, fremgår av at verket, etter hva det selv har opplyst under saken, har påtatt seg å utføre malerarbeid rundt utvendige blanke ledninger for de abonnenter som har bedt om det. I det foreliggende tilfelle har for øvrig vanskeligheten, og dermed risikoen, vært økt ved at ledningene var ført fram mot husveggen i en vinkel på 45 grader og heller ikke ellers var lette å komme til fra stige på marken.

Jeg finner etter dette at verket må svare erstatning fordi dets bruk av uisolerte ledninger inn til husvegg ikke har vært forsvarlig. Det er ikke nærmere opplyst hvilken eller hvilke av verkets tjenestemenn denne praksis kan henføres til, men jeg anser dette for å være uten betydning, da verket under enhver omstendighet må være ansvarlig for sine folk. Hvorvidt erstatningsplikt også kan bygges på objektivt grunnlag, finner jeg det ikke nødvendig å ta standpunkt til.

Med hensyn til vurderingen av As eget forhold, erstatningsutmålingen og spørsmålet om saksomkostninger er jeg enig med førstvoterende og tiltrer i det vesentlige hans begrunnelse.

Dommer Tønseth: Jeg finner at ansvar for kraftverket ikke kan bygges på uaktsomt forhold hos verkets folk, og at kraftverket heller ikke kan overføres ansvar på objektivt grunnlag.

Jeg er enig med førstvoterende i at man her er utenfor det område som § 506 annet ledd i forskriftene av 1939 for elektriske anlegg tar sikte på.

Heller ikke kan jeg se at kraftverkets folk har forbrutt seg mot en alminnelig aktsomhetsnorm som måtte eksistere uavhengig av de spesielle forskrifter som har vært gjeldende for elektriske anlegg. Jeg kan stort sett slutte meg til det lagmannsrettens flertall har uttalt herom. For Høyesterett er det opplyst at Aust-Agder Kraftverk i 1965 da ulykken inntraff, i sitt lavspenningssystem hadde ca. 19.000 ledningsopplegg med «blank» ledning inntil husvegg (mot ca. 2.000 opplegg med isolert ledning). Det er opplyst at det også er andre kraftverk som i større eller mindre utstrekning har brukt ikke isolerte ledninger på samme måte som her. Med det særdeles store antall tilfelle som man derfor må operere med, skal det meget til for at man skulle kunne betegne forholdet som erstatningsbetingende uaktsomt, når man også ser hen til den statistisk sett ubetydelige ulykkesfrekvens som man er presentert for i denne sak. Dette siste må blant annet ha sin årsak i at alle som har noen omtanke, vet at «blanke» ledninger er farlige, og tar seg i vare. Dette må gjelde også om man har et arbeid på husveggen, f. eks. å reparere eller male. A var da også, etter hva han selv sier, klar over at han ikke måtte komme nær ledningene. Det skulle heller ikke være vanskelig å unngå det, mange er nødt iil å bevege seg i nærheten av en slik ledning, og av ulykkesfrekvensen

Side 1459

må trekkes den slutning at det lett er mulig å verne seg. Hertil kommer at en viss fare for støt vel kan være til stede, men at risikoen for at støt fra en 220-volt lavspentledning skal føre til en nevneverdig skade vel ikke er så stor, jfr. det jeg har sagt om ulykkesfrekvensen. Stor betydning tillegger jeg det også at man her hadde å gjøre med et teknisk anlegg som i forhold til et særdeles omfattende sett av sikkerhetsforskrifter er ansett akseptabelt eller i hvert fall er akseptert. Alt i alt kan jeg derfor ikke se at farene for den oppståtte skade, slik den inntraff, var så nærliggende at Aust-Agder Kraftverk burde regnet med den. Jeg kan derfor - som alt nevnt - ikke anse det som ansvarsbetingende uaktsomt at ledninger ble lagt opp som gjort eller ikke ble besørget omlagt.

Jeg kan heller ikke se at det er grunnlag for å pålegge Aust-Agder Kraftverk objektivt erstatningsansvar for den skade som saken gjelder. Jeg slutter meg til det som for så vidt er uttalt av herredsretten og lagmannsrettens flertall. Den dissenterende dommer i lagmannsretten har ikke uttalt seg om spørsmålet. Heller ikke jeg finner at et lavspenningssystem som innbefatter opplegg av ledninger av denne type, frembyr så nærliggende faremomenter at ansvar for skade vil falle innenfor rammen av det objektive bedriftsansvar, slik dette er trukket opp i rettspraksis. Om faregraden og påregneligheten av skader viser jeg til det jeg har bemerket ved spørsmålet om ansvar på subjektivt grunnlag. Jeg kan ikke se at det i denne sak er grunnlag for den utvidelse av rammen for det hittil aksepterte objektive ansvar - jeg oppfatter det som en utvidelse - som vil være nødvendig for å oppfange denne skade.

Jeg stemmer for at Aust-Agder Kraftverk frifinnes.

Med hensyn til saksomkostninger er jeg enig med førstvoterende.

Da jeg etter konferansen vet at jeg er i mindretall, finner jeg ikke grunn til å uttale meg om beregningen av det tap A måtte ha lidt, og jeg former ingen konklusjon.

Kst. dommer Fagereng: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med tredjevoterende, dommer Tønseth.

Dommer Bahr: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Blom.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver Ole E. Paulsen med domsmenn): ---

Retten skal bemerke:

Retten er kommet til at de elektriske innføringsledningene til saksøkerens hus er lagt opp av saksøkte nr. 1 i strid med de på innleggelsestiden gjeldende forskrifter idet ledningene er ført inn i en minsteavstand fra nærmeste vindu på 40 cm. mens avstanden i h.t. forskriftenes § 506 skulle være minst 1,5 m. Retten ser det slik at disse forskrifter

Side 1460

ikke tar sikte på å verne enhver person som kan bli skadet ved berøring av uisolerte ledninger.

Spørsmålet blir så om denne feil medfører ansvar for den skade saksøkeren pådro seg ved at han fikk støt ved berøring av ledningene under maling av huset fra stige. Retten er kommet til at de forskrifter som er overtrådt er satt til å verne personer mot å komme i berøring med uisolerte ledninger under normale utnyttelser av vinduer, balkonger, låvebroer o.l. Saksøkeren klatret opp til de elektriske ledningene på stige for å male veggen rundt innføringsstedene for de tre ledningene.

Saksøkeren er derfor etter rettens mening ikke blandt den kategori skadelidte forskriftene tar sikte på å verne. Saksøkerens anførsel om at saksøkte nr. 1 må bli ansvarlig som følge av utvist uaktsomhet fører etter dette ikke frem.

Saksøkerens påstand om objektivt ansvar for lavspentledninger fører etter rettens mening heller ikke frem. Retten finner ikke at lavspentledninger frembyr en slik fare eller risiko at det bør pålegges objektivt ansvar for saksøkte nr. 1. Retten har da lagt vekt på at faren og risikoen ved lavspentledninger ikke er så stor som ved høyspentledninger som etter norsk rett er underlagt objektivt ansvar.

Etter dette blir saksøkte nr. 1 å frifinne.

Angående saksøkte nr. 2 vil retten bemerke at den ikke finner det påkrevet å ta stilling til hvem som er ansvarlig for eventuell mangelfull kontroll og tilsyn. Den kontroll og tilsyn som forskriftene foreskriver tar sikte på å verne nettopp den kategori forskriftenes § 506 tar sikte på å verne. Saksøkeren tilhører etter det som ovenfor er anført ikke denne kategori. Saksøkerens anførsel om ansvar p.g.a. mangelfull kontroll og tilsyn fører etter dette ikke frem.

Saksøkte nr. 2 bli derfor å frifinne. ---

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Kaare Westad, Oddvar Berrefjord og Erling Viken): ---

Lagmannsrettens flertall, lagdommer Westad og kst. lagdommer Viken, kommer som herredsretten til at såvel Aust-Agder Kraftverk som staten må frifinnes. Man skal bemerke:

Det er på det rene at de tre inntaksledningene som førte til husveggen, var blanke - uisolerte - og at de heller ikke på annen måte var «betryggende beskyttet», videre at de var festet til veggen i en minsteavstand av 40 cm. fra vindu. Elektrisitetsforskriftenes § 506, 2. ledd setter 1,50 m. som minsteavstand fra bl.a. vindu. Det er således klart at ledningsopplegget forsåvidt er utført i strid med nevnte bestemmelse. På grunnlag av As forklaring finner lagmannsretten det godtgjort at han under malearbeidet kom bort i i hvert fall en av ledningene med høyre håndledd, at han fikk et elektrisk støt, at han av den grunn falt ned fra stigen og ble påført skaden.

Som herredsretten er lagmannsretten kommet til at forskriftenes § 506 annet ledd i hvert fall ikke direkte kommer til anvendelse i dette tilfelle. Paragraf 506 annet ledd er en spesialbestemmelse som tar sikte på å beskytte den vanlige ferdsel og virksomhet ved vindu, på balkong, låvebru m.v. Bestemmelsens uttrykksmåte «utenfor rekkevidde»

Side 1461

understreker dette. A kom i berøring med ledningen(e) etter at han hadde klatret opp dit på en stige. Som herredsretten antar lagmannsretten at forskriftenes § 506 annet ledd ikke tar sikte på å beskytte personer som oppsøker ledningene på denne måte.

Det neste spørsmål blir da om Aust-Agder Kraftverk har overtrådt de almindelige aktsomhetsnormer ved å legge ubeskyttede ledninger helt inn til husveggen.

På den tid ledningene ble strukket var det ikke noe generelt forbud mot bruk av uisolert ledning til slike opplegg. Tenker en seg således at det ikke hadde vært noe vindu mot nordøst i 2. etasje, ville opplegget vært forskriftsmessig i alle relasjoner. Paragraf 511 i de nye forskrifter, utferdiget 5. desember 1963, innførte imidlertid en bestemmelse om at hvor blanke ledninger føres inn til bygning, «skal korteste horisontale avstand fra uisolert ledning til nærmeste bygningsdel være minst 1,5 m». Denne bestemmelse kommer dog ikke til anvendelse på eldre opplegg, jfr. § 41, men endringen indiserer at de eldre forskrifter ikke var tilfredsstillende på dette punkt.

Under ankeforhandlingen er opplyst at bruken av isolerte - uisolerte inntaksledninger har vært noe forskjellig fra sted til sted. I enkelte distrikter har en som regel benyttet isolerte ledninger, mens en i andre distrikter - herunder Aust-Agder Kraftverks distrikt - i stor utstrekning har brukt uisolerte ledninger fram til forskriftsendringen i 1963. Således også på den tid ledningene til Dåsvånds hus ble strukket. Selv om man spesielt på bakgrunn av forskriftsendringen i 1963 må anta at bruk av ubeskyttede inntaksledninger var utilfredsstillende, kan det etter lagmannsrettens mening ikke sies at det på generelt grunnlag var uaktsomt av Aust-Agder Kraftverk å anvende uisolerte ledninger til slikt opplegg. Lagmannsretten kan heller ikke se at det foreligger spesielle momenter som kan gjøre det berettiget å si at opplegget til As hus var uforsvarlig utført. Når først uisolerte ledninger ble benyttet, kan man etter det som er opplyst under ankeforhandlingen, vanskelig se at inntaket kunne plasseres på et annet og mindre utsatt sted. Inntaket var plassert ved et vindu fra trappeoppgangen hvorfra en voksen mann bare med stor vanskelighet kunne nå den nærmeste ledningen.

Det er for lagmannsretten heller ikke godtgjort at Aust-Agder Kraftverk på uaktsom måte har forsømt sine plikter som «stedlig tilsyn».

Lagmannsretten er således kommet til at det ikke kan påføres Aust-Agder Kraftverk noen uaktsomhet som kan føre til erstatningsansvar.

Spørsmålet er så om ansvar kan pålegges Aust-Agder Kraftverk på objektivt grunnlag. Lagmannsretten er i likhet med herredsretten av den oppfatning at inntaksledninger som dem det her er tale om - uisolerte ledninger med lav spenning - ikke frembyr så store og almindelige faremomenter at ansvar kan ilegges uten skyld. ---

Kravet mot staten kan heller ikke føre fram. ---

Mindretallet - lagdommer Berrefjord - vil bemerke:

Slik jeg ser saken er det en klar årsakssammenheng mellom ulykken og den omstendighet at Aust-Agder Kraftverk i strid med de dagjeldende

Side 1462

forskrifters § 506 hadde nyttet uisolerte ledninger i en avstand av bare 40 cm. fra vindu. Hadde isolert ledning vært brukt, må man regne med at A ved berøring av ledningene ikke hadde fått støt med den følge at han falt ned av stigen, og skaden hadde vært unngått. At isolerte ledninger - om dette hadde vært brukt - på grunn av dårlig kvalitet i tiden fram til ulykken kunne ha mistet sin isoleringsevne, vet man intet om. Det er en mulighet som man må se bort fra. Det var tørt vær da ulykken inntraff, slik at selv dårlig isolasjonsmateriell kunne ha vært virksomt. Isolasjonsmateriellet på den tid anlegget ble lagt opp, var forøvrig ikke dårligere enn at i det minste enkelte andre elektrisitetsverk brukte isolerte ledninger fram til husvegg ved strøminntak.

Etter min mening er det også en alt for snever betraktning å legge til grunn at forskriftenes § 506 bare tok sikte på å verne folk i huset mot skade ved tilfeldig berøring av ledningene. Forskriftene tar generelt sikte på å verne mot skader på liv eller eiendom. Dette må også gjelde § 506 selv om man ved utformingen av bestemmelsen om uisolerte ledningers avstand fra vinduer tec. nok først og fremst har tenkt på den skademulighet som foreligger ved at folk fra huset kan komme bort i ledningene ved tilfeldig berøring. Det er ikke bare håndverkere, som f.eks. malere og blikkenslagere, som fra tid til annen må ferdes langs tak og husvegg som har behov for beskyttelse mot skade på grunn av strømførende ledninger, men også husets folk som fra tid til annen skal f.eks. rense opp i takrenner, rydde for snø osv. Etter min mening må derfor overtredelsen av § 506 direkte føre til ansvar for Kraftverket for skade som skyldes overtredelsen.

Etter min mening må forøvrig § 506 riktig forstått lede til at innføring av lavspenningsanlegg til hus for de siste 1,50 m. må skje gjennom isolert ledning. Det vil ellers ikke bli noen sammenheng i bestemmelsen, som ellers konkret bestemmer at hvor blanke (uisolerte) ledninger føres langs bygninger, må avstanden være minst 1,50 m. og hvor de føres over bygninger, minst 2,50 m. Etter hva det er opplyst har som foran nevnt i det minste enkelte andre elektrisitetsverk praktisert å bruke isolert ledning for strøminntak de siste 1,50 m. fram til husvegg. Jeg finner også støtte for en slik forståelse av de gamle forskrifters § 506 i den tilsvarende bestemmelse i de nye forskrifter som kom ca. 1 1/2 år før ulykken. I de nye forskrifters § 511 er det uttrykkelig sagt at blanke ledninger må ha en minsteavstand på 1,50 m. regnet horisontalt fra nærmeste bygningsdel.

Etter min mening er det dessuten en så nærliggende mulighet for ulykker ved uisolert strøminntak til hus at dette i seg selv må karakteriseres som uaktsomt og lede til ansvar for Kraftverket. At Kraftverket må ha vært oppmerksom på dette, fremgår også av opplysningen om at det ble praktisert å gi hjelp til abonnenter som ba om det, til maling rundt strøminntak, en mulighet A ikke var oppmerksom på.

A har imidlertid ved eget uaktsomt forhold medvirket til ulykken på en slik måte at Kraftverkets ansvar bør reduseres i h.t. strf.l.ikr.tr.l. § 25 annet ledd, 1. pkt. A har selv forklart at han tidligere på andre hus hadde malt rundt uisolerte ledninger, at han visste dette var farlig og at han var klar over at det dreide seg om blanke ledninger på hans eget hus. Når han da, på tross herav gir seg til å

Side 1463

male rundt ledningsisolatorene på venstre side av stigen med høyre hånd, mens han holdt seg i stigen med venstre hånd, med bar overkropp og uten hansker, måtte faren for at han kunne komme bort i ledningene fortone seg som meget nærliggende for ham.

Alle forhold tatt i betraktning finner jeg at Kraftverkets ansvar for ulykken overfor A bør reduseres med 50 %. Da jeg er i mindretall, finner jeg ikke grunn til å gå særlig inn på størrelsen av det tap A er påført som følge av ulykken. Fra ankemotpartenes side er imidlertid anført at A med de inntektsforhold han hadde før ulykken i forhold til den uføretrygd med ektefelletillegg han oppbærer, ikke er påført økonomisk tap, eller i hvert fall bare minimalt tap. At han imidlertid ville kunne hatt inntekter om han hadde vært arbeidsfør, større en uføretrygden, slik som etter min oppfatning nøkternt beregnet av A, anser jeg overveiende sannsynlig.

Når det gjelder spørsmålet om statens ansvar for ulykken, finner jeg som flertallet det klart at anken ikke kan føre fram. ---