Høyesterett - HR-2001-442 - Rt-2002-481 (115-2002)

 

Instans	Høyesterett - Dom.
Dato	2002-04-30
Publisert	HR-2001-442 - Rt-2002-481 (115-2002)
Stikkord	Erstatningsrett. Oppreisning.
Sammendrag	En mann var dømt for overlagt giftdrap på sin kone. Saken gjaldt oppreisning til avdødes mindreårige barn, jf skadeserstatningsloven § 3-5 annet ledd, samt spørsmålet om fradrag for forsikringsytelser ved erstatningsfastsettelse, jf § 3-1 tredje ledd 2. punktum. Høyesterett tok i oppreisningsspørsmålet utgangspunkt i det normerte beløpet i Rt-2001-274. Det at barna var vitne til morens enorme lidelser i den åtte måneder lange perioden før hun døde, ga imidlertid saken et ekstraordinært preg som gjorde at oppreisningen måtte økes. Erstatning for økonomisk tap ble redusert forholdsmessig ut fra utbetalte forsikringsytelser.
Saksgang	Trondheim byrett nr. 99-1899 - Frostating lagmannsrett LF-2000-291 M - Høyesterett HR-2001-442, sivil sak, anke.
Parter	I. A, B (advokat Arve Opdahl - til prøve) mot C (advokat John Christian Elden). II. C (advokat John Christian Elden) mot A, B (advokat Arve Opdahl - til prøve).
Forfatter	Gjølstad, Coward, Utgård, Stang Lund, Aasland.

---

Dommer Gjølstad: Saken gjelder oppreisning til avdødes mindreårige barn i sammenheng med straffesak om overlagt drap, og spørsmål om fradrag for forsikringsytelser ved erstatningsfastsettelse.

C er ved Frostating lagmannsretts rettskraftige straffedom av 6. desember 2000 dømt til 21 års fengsel og 10 års sikring for overlagt giftdrap på D. Domfellelsen omfatter også to forutgående legemsbeskadigelser ved bruk av gift og ulovlig besittelse av to pistoler. Saksforholdet er kort oppsummert:

D og C hadde et kjærlighetsforhold etter at D i 1992 ble separert fra sin ektefelle, E. Det var flere brudd i forholdet, som fra første stund var konfliktfylt, og i mai 1998 bestemte D seg for å gjøre det endelig slutt. I juni 1998 blandet C giftstoffet thalliumsulfat i et glass cola til D i hensikt å skade henne. Hun ble umiddelbart syk, med sterke smerter, og etterhvert håravfall, angst og depresjon. Noen dagers sykehusopphold ga ikke avklaring på årsaken. Hun var sykmeldt i 11 uker. Etter at hun var blitt noe bedre, blandet C i september 1998 på nytt thalliumsulfat i cola for å forlenge hennes smerter og lidelser, og hun ble sykmeldt på nytt. Lidelsene var enda mer plagsomme enn i den første perioden, og hun var nå sykmeldt i 16 uker. I romjulen 1998, etter forutgående overveielser, brøt C seg inn i leiligheten hennes og blandet thalliumsulfat i en flaske konjakk, en flaske farris og en rødvinskartong for å ta livet av henne. D drakk av drikkevarene og ble 24. januar 1999 innlagt på sykehus med uutholdelige smerter og lammelser i armer, ben og ansiktet. Situasjonen utviklet seg til det verre. Den 29. januar ble det forsøkt behandling mot forgiftning, uten virkning. Den 30. januar inntrådte hjertestans, og hun ble senere lagt i respirator. Hun døde som følge av forgiftningen 17. februar 1999.

Under straffesaken ble det oppnevnt bistandsadvokat for de etterlatte. Bistandsadvokaten fremmet krav på erstatning og oppreisning til avdødes to døtre, A født i 1986 og B født i 1989. Det ble også krevd oppreisning til hennes foreldre, F og G.

I Trondheim byretts dom av 11. februar 2000 ble spørsmålene avgjort slik:

«4.	C dømmes til å betale til B erstatning for økonomisk tap med kr 344.225 - Side 482 kronertohundreogførtifiretusentohundreogtjuefem - med tillegg av 12 - tolv - prosent rente p.a., fra forfall til betaling skjer.

5.	C dømmes til å betale til A erstatning for økonomisk tap med kr 270.378 - kronertohundreogsyttitusentrehundreogsyttiåtte - med tillegg av 12 - tolv - prosent rente p.a., fra forfall til betaling skjer.

6.	C dømmes til å betale til B oppreisningserstatning med kr 400.000 - kronerfirehundretusen.

7.	C dømmes til å betale til A oppreisningserstatning med kr 400.000 - kronerfirehundretusen.

8.	C dømmes til å betale til F oppreisningserstatning med kr 150.000 - kroneretthundreogfemtitusen.

9.	C dømmes til å betale til G oppreisningserstatning med kr 150.000 - kroneretthundreogfemtitusen.

10.	Oppfyllelsesfristen for idømt erstatning og oppreisning er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.»

Lagmannsrettens domsslutning vedrørende kravene på erstatning og oppreisning lyder:

«4.	C betaler til A erstatning for økonomisk tap med 170.000 - etthundreogsyttitusen - kroner med tillegg av den rente som er fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig, fra forfall og til betaling skjer.

5.	C betaler til B erstatning for økonomisk tap med 240.000 - tohundreogførtitusen - kroner med tillegg av den rente som er fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig, fra forfall og til betaling skjer.

6.	C betaler til A oppreisningserstatning med 300.000 - trehundretusen - kroner.

7.	C betaler til B oppreisningserstatning med 300.000 - trehundretusen - kroner.

8.	C betaler til F oppreisningserstatning med 100.000 - etthundretusen - kroner.

9.	C betaler til G oppreisningserstatning med 100.000 - etthundretusen - kroner.

10.	Oppfyllelsesfristen for punktene 4, 5, 6, 7, 8 og 9 er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.»

Det fremgår av lagmannsrettens dom at beløpene i domsslutningens punkt 4 og 5 var fremkommet etter at det var gjort fradrag for forsikringsytelser med 100.000 kroner for hver av døtrene. De hadde hver mottatt forsikringsytelser med 879.220 kroner. Byretten hadde funnet at det ikke skulle gjøres fradrag.

A og B på den ene side og C på den annen side har påanket dommen til Høyesterett. Ds foreldre inngav aksessorisk motanke etter Cs anke.

Høyesteretts kjæremålsutvalg har henvist to spørsmål til behandling i Høyesterett: oppreisningen til A og B og spørsmålet om fradrag for utbetalte forsikringsytelser i erstatningsbeløpene til dem. Øvrige ankepunkter ble nektet fremmet. Den aksessoriske motanken fra avdødes foreldre falt da bort.

Side 483

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak med avhør av 7 vitner, hvorav 2 er nye for Høyesterett.

A og B har for Høyesterett i hovedtrekk gjort gjeldende:

Oppreisningsbeløpene bør økes. Det er flere grunner til det.

Dels er dette en eksepsjonell sak, hvor det må legges betydelig vekt på den ekstreme påkjenningen barna var utsatt for gjennom 8 måneder ved å oppleve morens voldsomme smerter og at hun til slutt døde fra dem. Noen større påkjenning enn barna her har vært igjennom, kan man vanskelig tenke seg. Oppreisningsbeløpene må gjenspeile dette og kan ikke normeres som i Rt-2001-274.

Det er også grunn til å øke nivået på oppreisningsbeløpene til etterlatte i drapssaker. Praksis etter Rt-2001-274 viser at de øvrige domstoler oppfatter nivået der som for lavt. Høyesterett bør derfor nå foreta en videre utvikling ved nivåheving. Den alminnelige utvikling i retning høyere erstatningsbeløp mer allment underbygger dette. Særlig interesse har det at den øvre grensen for voldsoffererstatning er økt fra 200.000 kroner til ca 1 million kroner. Oppreisningsbeløpene ved ærekrenkelser og til uskyldig straffedømte må også ha signalvirkning for nivået ved oppreisning til etterlatte i drapssaker. En utvikling mot et høyere nivå vil være i samsvar med at immaterielle verdier verdsettes sterkere i dag enn tidligere og også med den økende kunnskap om virkninger av den type påkjenninger som det her er tale om.

Til støtte for en øking av oppreisningsbeløpet anføres ytterligere at man i denne saken - i motsetning til det vanlige i slike saker - har å gjøre med en skadevolder med høy formue, i lagmannsretten oppgitt til 2,5 millioner kroner.

Det skulle ikke ha vært gjort fradrag for forsikringsytelser. Det vil virke støtende om en drapsmann får redusert sin erstatningsplikt overfor de etterlatte på grunn av at avdøde var forsikret. Avgjørelsene i Rt-1998-639 og Rt-1999-1382 gjaldt begge fradrag for forsikringer ved trafikkskader, hvor erstatningsdekningen blir utlignet på alle bilister. Situasjonen er annerledes her hvor det er en ansvarlig skadevolder. Det kan ikke legges til grunn at forsikringsselskapet kan søke regress etter skadeserstatningsloven § 3-7 nr. 3 hos C, iallfall er dette tvilsomt. Noen fare for at C skal måtte betale to ganger foreligger ikke, og døtrene bør få erstattet sitt økonomiske tap uten noen reduksjon.

A og B har lagt ned slik påstand:

«I ankene fra A og B:

I Frostating lagmannsretts dom av 06.12.2000 gjøres følgende endringer i forhold til domsslutningens pkt. 4, 5, 6 og 7:

1.	C dømmes til å betale følgende:

Til A:

a.	erstatning for økonomisk tap med 270.000 -tohundreogsyttitusen - kroner, og

b.	oppreisningserstatning fastsatt etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr 800.000 - kroneråttehundretusen -.

Til B:

c.	erstatning for økonomisk tap med 340.000 - trehundreogførtitusen - kroner, og Side 484

d.	oppreisningserstatning fastsatt etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr 800.000 - kroneråttehundretusen -.

2.	Samtlige summer tillegges den rente som er fastsatt i medhold av forsinkelsesloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig, fra forfall og til betaling skjer.

3.	Forfall settes til 25.02.2000.

I anken fra C:

Anken forkastes.

I begge ankene:

Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

C har for Høyesterett i hovedtrekk gjort gjeldende:

Oppreisningsbeløpene er vesentlig for høye og i strid med praksis på området. I avgjørelsen i Rt-2001-274 har Høyesterett satt normert oppreisning til foreldre som mister sine barn ved drap, til 120.000 kroner. Den samme normen bør anvendes ved erstatning til barn som mister sine foreldre. Normering har gode grunner for seg på dette området. En vurdering av et drap og et menneskeliv opp mot andre drap og andre menneskeliv er ikke ønskelig. Det er ikke grunnlag for generelt å hevde at det er vesentlig mer belastende for et barn å miste en forelder enn det er for en forelder å miste et barn. Også i saken fra 2001 medførte krenkelsen særlige sterke ettervirkninger for moren.

Det beløp på 120.000 kroner som er fastsatt i 2001-avgjørelsen, gjelder for barn eller foreldre samlet. Når det som her er flere barn, må beløpet deles, subsidiært må beløpet til hvert barn reduseres.

Det er ikke riktig at de øvrige domstolers avgjørelser etter 2001-avgjørelsen viser at det normerte oppreisningsbeløpet oppfattes som for lavt. Utvidelsen av den øvre grensen for voldsoffererstatning vil gi større rom for dekning av økonomisk tap. Noen forutsetning om eller praksis for økt oppreisningsnivå foreligger ikke. Praksis i de øvrige nordiske land viser til dels langt lavere oppreisningsnivåer enn i Norge. Det er ikke grunnlag for ytterligere nivåheving hos oss nå.

Cs økonomiske evne kan ikke ha særlig betydning i saken. I Rt-1997-883 ble erstatning for økonomisk tap halvert på grunn av lav betalingsevne, mens oppreisningen ikke ble redusert. Det bør ikke gjøres annerledes den annen vei. C har forsørgelsesansvar for en datter med cerebral parese.

Den utbetalte forsikringsytelse bør i tråd med avgjørelsene i Rt-1998-639 og Rt-1999-1382 lede til fradrag i erstatningsbeløpene for økonomisk tap med samlet ca 300.000 kroner istedenfor 200.000 kroner som fastsatt av lagmannsretten. Skadeserstatningsloven § 3-1 sondrer ikke mellom trafikkforsikrere og andre. Det er fremsatt regresskrav fra forsikringsselskapet. Dette er et tilleggsargument for fradrag.

C har lagt ned slik påstand:

«I A og Bs anke:

1.	Anken forkastes.

2.	C/det offentlige tilkjennes sakens omkostninger.

I Cs anke:

1.	I Frostating lagmannsretts dom av 6. desember 2000 gjøres den endring at Side 485 erstatning for økonomisk tap og oppreisning til A og B reduseres og fastsettes etter rettens skjønn.

2.	Oppfyllingsfristen er 2 uker etter forkynnelse av Høyesteretts dom.

3.	C/det offentlige tilkjennes sakens omkostninger.»

Jeg er kommet til at lagmannsrettens fastsettelse av oppreisningsbeløp til barna bør bli stående, men at fradraget i erstatningene for forsikringsytelser må økes noe.

Oppreisningsbeløpene

Etter skadeserstatningsloven § 3-5 annet ledd kan den som  forsettlig eller grovt uaktsomt har voldt en annens død, pålegges å betale oppreisning til avdødes ektefelle, samboer, barn eller foreldre. Oppreisning tilkjennes med et beløp som retten finner rimelig for den voldte tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikke-økonomisk art. Det er enighet om at C skal betale oppreisning etter denne bestemmelsen; uenigheten gjelder oppreisningsbeløpets størrelse.

Fastsettelse av oppreisning til en mor som hadde mistet sin sønn ved et knivdrap, ble behandlet i Rt-2001-274. I avgjørelsen er det foretatt en gjennomgåelse av lovbestemmelsens forhistorie og av underrettspraksis om oppreisning til etterlatte i drapssaker. Forholdet til oppreisningsbeløp på andre områder er gjennomgått og vurdert. Jeg tar utgangspunkt i denne avgjørelsen, som fastsetter en normert erstatning til etterlatte foreldre på 120.000 kroner i saker om forsettlig drap. Ved fastsettelsen av beløpet fremhevet førstvoterende at forsettlig drap er en av de mest alvorlige forbrytelser etter straffeloven, hvilket tilsier et oppreisningsbeløp av betydning. På den annen side er det pekt på at det også må tas hensyn til at domfelte, som har fått en lang fengselsstraff, normalt vil være ute av stand til å betale oppreisning under soning og etter løslatelse. Den normerte erstatning er veiledende, slik at retten kan fastsette et høyere eller lavere beløp når særlige forhold tilsier det. Det dreier seg om individuelle krav, og jeg bemerker at normeringen som utgangspunkt gjelder beløpet til én etterlatt.

Prosedyren til støtte for heving av nivået har i atskillig grad vært en gjentagelse av etterlattes prosedyre i saken fra 2001, både det som mer generelt er anført og forholdet til oppreisning i andre saker. Om dette nøyer jeg meg med å vise til førstvoterendes bemerkninger i 2001-avgjørelsen. Det fremgår der at beløpet på 120.000 kroner innebar en viss øking i forhold til tidligere rettsavgjørelser. Det er gjort gjeldende at etterfølgende praksis viser at de øvrige domstoler oppfatter det normerte beløp for å ligge for lavt. De avgjørelser som er påberopt til støtte for dette, gir etter min mening ikke belegg for at det forholder seg slik. Jeg finner også grunn til å nevne at det i foreliggende sak er lagt frem omfattende opplysninger om praksis når det gjelder erstatning for ikke-økonomisk skade i tilsvarende saker i de andre nordiske land, som viser klart lavere nivåer enn i Norge. Jeg kan i det hele ikke se at det har kommet frem noe som gir grunn til en revurdering av det generelle nivået som 2001-avgjørelsen bygger på.

Normeringen i 2001-avgjørelsen bygger dels på praktiske hensyn i forbindelse med at oppreisningskrav fremmes i straffesaken. Men vel så sentralt står at det er vanskelig å finne gode allmenne kriterier som er

Side 486

egnet for gradering av oppreisningsbeløpet. Førstvoterende redegjør nærmere for dette og fortsetter:

«Disse forhold taler for at oppreisning til foreldre som mister sine barn og eventuelt andre grupper av etterlatte bør normeres. Dette innebærer ikke at normen blir den samme for alle grupper. Jeg tar ikke standpunkt til om oppreisning til mindreårige og særlig små barn kan tilsi en mer differensiert utmåling fordi barnet mister en omsorgsperson.»

Det man her har hatt i tankene, er at alder og tilknytning kan være av betydning ved oppreisning til barn. En mindreårig som får sin omsorgsperson revet bort, kan stå i en særstilling. Annerledes kan det stille seg for et barn som mister en forelder vedkommende har hatt liten kontakt med.

I den foreliggende sak står vi overfor to mindreårige jenter som mistet sin mor og ene omsorgsperson. I tillegg kommer at det foreligger ekstraordinære forhold som etter min mening må ha betydning ved utmåling av oppreisningsbeløpet. Denne saken er derfor ikke under noen omstendighet en sak som egner seg for normert oppreisning.

Det ekstraordinære i saken knytter seg til det objektive hendelsesforløpet over åtte måneder med tre forgiftninger og påfølgende sykdomsperioder, hvor D var sterkt preget av smerte, angst og fortvilelse. Overlege Hovdal har i bevisopptaket beskrevet hennes tilstand den siste perioden:

«Alt i alt var det tale om et maksimalt lidende menneske, preget av store smerter og angst, redsel for å være alvorlig forgiftet, dette forsterket av de pusteproblemer og kommunikasjonsproblemer hun hadde, samt en økende hjelpeløshet på grunn av de etter hvert uttalte lammelser. Situasjonen kunne ikke ha vært verre.»

Barna var vitner til de forandringene som skjedde med moren fra første forgiftningstilfelle i juni 1998 til hun døde i februar 1999. Allerede i juni 1998 så de moren ha voldsomme smerter, og var redde og bekymret for det som skjedde med henne. Det gikk inn på dem da hun begynte å miste håret i juli og til slutt nesten hadde mistet alt hår i oktober, men håret begynte å komme tilbake mot jul. Etter en viss  bedring, merket de i september igjen at moren fikk uutholdelige smerter, og de bodde hos faren en tid, men var daglig innom henne. Deres situasjon svingte fra fortvilelse til lettelse avhengig av hennes sykdomsbilde. Da moren ble innlagt på sykehuset igjen i januar 1999, var de vitner til at hun hadde så sterke smerter at hun skrek høyt da hun ble båret ut fra huset, og de ble sjokkert over hennes tilstand på sykehuset. De besøkte henne hver dag og observerte hvorledes tilstanden hennes stadig forverret seg. Selv om de så dette, kom det som et stort sjokk på dem da hun døde.

Oppreisningen skal, som jeg har nevnt, kompensere for tort og smerte og annen skade av ikke-økonomisk karakter. Kompensasjonen til de to mindreårige barna for det C har påført dem av smerte og lidelse i viktige oppvekstår, må etter saksforholdet her etter min mening ligge så høyt

Side 487

som man kan tenke seg for hva som kan tilkjennes barn som er frarøvet sin omsorgsperson ved overlagt drap.

Jeg er enig med lagmannsretten i at Cs gode økonomi ut fra alminnelige erstatningsrettslige prinsipper må ha en viss betydning ved fastsettelsen av oppreisningen når det, som her, ikke er snakk om normert oppreisning. Avgjørelsen i Rt-1997-883 om at det ikke er naturlig å foreta lemping i en utmålt oppreisning, kan ikke ha betydning for dette spørsmålet.

Den nærmere fastsettelse blir meget skjønnsmessig. Det beløp lagmannsretten har utmålt, ligger langt over et vanlig nivå for oppreisning til barn som har fått sin omsorgsperson drept. Jeg kan ikke se at det er grunn til å øke beløpet. På den annen side er jeg blitt stående ved at det heller ikke er grunn til å redusere beløpet som etter mitt syn reflekterer det spesielle hendelsesforløpet i saken hvor krenkelsen i forhold til barna har vært ekstraordinær i karakter og omfang.

Lagmannsrettens avgjørelse av oppreisningsbeløpene blir etter dette å stadfeste. Til beløpene kommer rente fra to uker etter  forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

Fradraget for forsikringsytelser i erstatning for lidt økonomisk tap

Henvisningen på dette punkt gjelder bare fradraget for forsikringsytelser. Fastsettelsen av det økonomiske tapet er ikke gjenstand for overprøvelse i Høyesterett.

Etter morens død har barna fått utbetalt forsikringsytelser med 879.220 kroner hver i henhold til en livsforsikring.

Av skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd annet punktum følger at det ved erstatningsutmåling kan tas hensyn til forsikringsytelser som skadelidte har fått som følge av skaden. Om praksis etter denne bestemmelsen viser jeg til Rt-1998-639 (Bastrup-dommen) og Rt-1999-1382. Begge sakene gjaldt fradrag ved erstatning fra trafikkforsikrer. At man her har med en ansvarlig skadevolder å gjøre, kan etter mitt syn ikke stille spørsmålet om utmåling av det økonomiske tap annerledes. Det dominerende for fradragsspørsmålet er etter avgjørelsene forsikringsytelsenes nivå.

Som lagmannsretten legger jeg til grunn at det etter praksis bør gjøres et fradrag også i vår sak, men jeg finner ikke å kunne følge lagmannsretten når den uten nærmere begrunnelse uttaler at fradraget bør være relativt mindre enn i de nevnte dommene. Cs prosessfullmektig har anført at et fradrag på 150.000 kroner for hvert av barna vil være riktig beløp i forhold til de tidligere avgjørelser. Fradraget fastsettes i henhold til dette, slik at erstatningsbeløpene i lagmannsrettens domsslutning blir å redusere til 120.000 kroner for A og 190.000 kroner for B. I tillegg tilkjennes rente fra to uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom. Det fremgår av dommen at beregningen av lidt tap inkluderer rente frem til domsavsigelsen.

Grunnlaget for det regresskrav som forsikringsselskapet har reist mot C er ikke avklart. I et brev til bistandsadvokaten har selskapet gitt utrykk for at regresskravet har «prioritet etter» de etterlattes erstatningskrav. Det kan være nærliggende å oppfatte brevet slik at selskapet aksepterer at det står tilbake for barnas erstatningskrav.

De etterlattes anke har ikke ført frem. Cs anke har ikke ført frem når det gjelder oppreisningsbeløpet, men har ledet til et større fradrag i

Side 488

erstatningen for økonomisk tap. Begge parter er av Høyesterett innvilget fri sakførsel i medhold av rettshjelploven § 21a fra lovens ikraftsettelse 1. januar 2002. Jeg finner at saksomkostninger for Høyesterett ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer etter dette for denne dom:

1.	C betaler i erstatning for økonomisk tap til A 120.000 - etthundreogtjuetusen - kroner og til B 190.000 - etthundreognittitusen - kroner.

2.	Lagmannsrettens dom, domsslutningens punkter 6 og 7, stadfestes.

3.	I tillegg til beløpene etter punktene 1 og 2 betaler C rente som fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra 27. desember 2000 til betaling skjer.

4.	Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

5.	Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Coward: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommar Utgård: Det same.

Dommer Stang Lund: Likeså.

Dommer Aasland: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

dom:

1.	C betaler i erstatning for økonomisk tap til A 120.000 - etthundreogtjuetusen - kroner og til B 190.000 - etthundreognittitusen - kroner.

2.	Lagmannsrettens dom, domsslutningens punkter 6 og 7, stadfestes.

3.	I tillegg til beløpene etter punktene 1 og 2 betaler C rente som fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra 27. desember 2000 til betaling skjer.

4.	Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

5.	Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.