Høyesterett - HR-1997-7-A - Rt-1997-149

 

Instans	Høyesterett - Dom.
Dato	1997-02-07
Publisert	HR-1997-7-A - Rt-1997-149
Stikkord	(Sunndal-dommen) Erstatningsrett. Bilansvar. Passiv identifikasjon. Forsikringsrett.
Sammendrag	De etterlatte etter den omkomne ved en bilulykke måtte tåle 50% avkortning i erstatningen, bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b. Ved ulykken hadde både bilføreren og den omkomne høy promille. Uttalt at ulykker som omfattes av bilansvarsloven § 7 tredje og fjerde ledd står i en noe annen stilling enn ulykker som reguleres av bestemmelsens første og annet ledd, jfr. også skadeserstatningsloven § 5-1 nr. 1. Dissens 4-1.
Saksgang	Frostating lagmannsrett LF-1995-88 - Høyesterett HR-1997-7-A, nr 311/1995.
Parter	Storebrand Skadeforsikring AS (Advokat Claus Brynildsen - til prøve) mot 1. A 2. B v/verge A (Advokat Helge Aarseth).
Forfatter	Dolva. Flertall: Lund, Tjomsland, Hellesylt, Sinding-Larsen.

---

Dommer Dolva: Saken gjelder tvist om bortfall av erstatning for forsørgertap på grunn av såkalt passiv identifikasjon etter bilansvarsloven 3 februar 1961 § 7 tredje ledd bokstav b.

C omkom ved en bilulykke i september 1993. Hans samboer A og deres fellesbarn B krevde erstatning for tap av forsørger fra det selskap hvor bilen var trafikkforsikret, UNI Storebrand Skadeforsikring AS - nå Storebrand Skadeforsikring AS, heretter kalt Storebrand. Selskapet nektet å utbetale erstatning under henvisning til at bilens fører var sterkt påvirket av alkohol, og at C som var passasjer i bilen, visste dette da kjøringen begynte. Selskapet mente at A hadde medvirket til skaden på slik måte at han - om han hadde overlevd - ikke hadde kunnet kreve erstatning, og at dette måtte ha tilsvarende betydning for de etterlattes erstatningskrav - passiv identifikasjon.

Ved stevning 4 mai 1994 til Nordmøre herredsrett reiste A og B ved A som verge sak mot Storebrand med påstand om at Storebrand var erstatningsansvarlig for deres tap som følge av forsørgerens død. Søksmålet omfattet således ansvarsgrunnlaget, herunder spørsmålet om avkorting eller bortfall av erstatningen, mens selve erstatningsutmålingen ble holdt utafor. Nordmøre herredsrett avsa 10 oktober 1994 dom med denne domsslutning:

"1.	Uni Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.

2.	Saksomkostninger tilkjennes ikke."

A/B påanket herredsrettens dom til Frostating lagmannsrett som 2 juni 1995 avsa dom med denne domsslutning:

"1.	UNI Storebrand Skadeforsikring AS er erstatningsansvarlig for 75 % - syttifem prosent av det tap A og B ble påført i forbindelse med tap av forsørger etter Cs død. Side 150

2.	UNI Storebrand Skadeforsikring AS betaler til A og B, begge v/advokat Helge Aarseth, Molde, saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett med 63.943 - sekstitretusennihundreogførtitre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen."

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter framgår av herredsrettens og lagmannsrettens dommer.

Storebrand påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen. A/B fremmet aksessorisk motanke, idet de mener at erstatningen ikke skal avkortes.

Det er holdt bevisopptak til bruk for Høyesterett til avhør av tre vitner, hvorav ett er nytt for Høyesterett. Det er med motpartens samtykke framlagt skriftlig partsforklaring av A. Saken står i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere retter.

Partene er enige om sakens fakta slik de framgår av de tidligere dommene. Helgen 10-12 september 1993 besøkte C og tre venner en 75 år gammel mann på hans hytte i Sunndalsfjella for å feire hans fødselsdag. Alle unntatt C reiste opp torsdag kveld. Det ble konsumert alkohol fra de kom fram torsdag kveld, og dette fortsatte etter at C kom opp fredag ettermiddag. Natt til lørdag kjørte D og C mot Sunndalsøra i Ds bil og med ham som fører. Etter om lag to mil kjørte bilen utfor veien, og begge omkom. Undersøkelser viste at bilen må ha hatt høy hastighet, og at de ikke hadde benyttet bilbeltene. Blodprøvene viste at D hadde en alkoholkonsentrasjon på 2,1 promille og C 1,8 promille. Det foreligger ikke opplysninger om hvorfor de to forlot hytta, og heller ikke hvor eller hva de skulle.

Partene er enige om at selskapets erstatningsansvar er på det rene med mindre reglene om avkorting eller bortfall av erstatningsansvar på grunn av passiv identifikasjon kommer inn. Både herredsretten og lagmannsretten har lagt til grunn at C selv - om han hadde overlevd ulykken - høyst sannsynlig ikke ville ha fått erstatning på grunn av bestemmelsen i bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b. Partene er enige i dette.

Bilansvarsloven § 7 første og tredje ledd lyder slik:

"§ 7. (når skadelidaren har medverka til skaden).

Har skadelidaren medverka til skaden med vilje eller i aktløyse, kan retten minka skadebotkravet eller lata det falla heilt bort, så nær som når skadelidaren kan leggjast berre lite til last. Avgjerda skal retta seg etter åtferda på kvar side og tilhøva elles.

...

Skadelidaren kan ikkje få skadebot utan særlege grunnar er for det, dersom han av fri vilje køyrde eller let seg køyre i den vogna som gjorde skaden endå han

a)	visste at vogna var fråvend rette innehavaren med brotsverk, eller

b)

visste eller måtte vita at vognføraren var påverka av alkohol eller andre rusande eller døyvande råder (jf vegtrafikklova § 22 første leden). Særregelen her gjeld likevel ikkje i den mon ein må leggja til grunn at skaden ville ha skjedd jamvel om vognføraren ikkje hadde vore påverka som nemnd." Side 151

Den ankende part, Storebrand Skadeforsikring AS, har i hovedtrekk anført:

Det er på det rene at rettstilstanden når det gjelder passiv identifikasjon ble endret ved opphevelsen av straffelovens ikrafttredelseslov § 25 og vedtagelsen av skadeserstatningsloven § 5-1 i 1985. Dette følger av justiskomiteens merknader og debatten i Odelstinget. Uttalelsene gjelder imidlertid passiv identifikasjon i sin alminnelighet, og bør ikke strekkes lenger enn de rekker. Reformen skjedde uten vanlig lovforberedelse, og justiskomiteen har ikke avklart rekkevidden av de unntak den selv mente det var behov for. De forhold som reguleres av bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b, ble ikke vurdert av justiskomiteen, og komiteens begrunnelse for endringen slår ikke til på dette område.

Storebrand hevder prinsipalt at endringen av rettstilstanden bare får virkning for de alminnelige medvirkningstilfellene etter bilansvarsloven § 7 første ledd, som er på linje med skadeserstatningsloven § 5-1. Henvisningen i bilansvarsloven § 6 til alminnelige erstatningsregler gjelder bare så langt bilansvarsloven ikke har avvikende regler. Paragraf 7 tredje ledd bokstav b fører som hovedregel til fullt bortfall av erstatningen. Den er en særlig streng regel som ledd i samfunnets bestrebelser for å motvirke skadene ved promillekjøring. Man står her overfor en lex specialis som ikke berøres av opphevelsen av straffelovens ikrafttredelseslov § 25.

Etter den alminnelige medvirkningsregelen i § 7 første ledd beror utfallet på en helhetsvurdering av de momenter som første ledd omfatter. Tredje ledd gjelder et klart beskrevet forhold som regelmessig skal føre til helt bortfall av erstatningen, og hvor det ikke foretas noen bred skjønnsmessig vurdering, idet begrepet "særlege grunnar" tolkes meget snevert.

Subsidiært - dersom endringen tillegges relevans også for § 7 tredje ledd bokstav b - må de særlige hensyn som gjør seg gjeldende på dette område medføre at den alminnelige hovedregel hvoretter identifikasjon ikke skal skje, ikke kommer til anvendelse. Justiskomiteens uttalelse åpner for unntak som må anses å dekke de tilfellene som her er aktuelle. Dette medfører at den tidligere strenge praksis videreføres på dette område.

Dersom utgangspunktet skulle være at identifikasjon ikke skal skje, bør graden av skyld være sentral. I det foreliggende tilfelle er både sjåfør og passasjer sterkt å bebreide. Vurderingen etter § 7 tredje ledd bokstav b må videre knyttes til kriteriet "særlege grunnar". Det er således et mer bundet skjønn her enn etter første ledd som viser til "tilhøva elles". Etter praksis er det særlig omstendighetene ved selve kjøringen som er sentral. Dersom de etterlattes forhold skulle komme inn, måtte det være hvor de kommer i en vanskelig økonomisk situasjon. Det er ikke tilfelle her, hvor ankemotpartene samlet har fått forsikrings- og pensjonsytelser tilsvarende ca 1,8 millioner kroner. Fullt bortfall av erstatning virker derfor ikke urimelig i det foreliggende tilfelle.

Storebrand Skadeforsikring AS har nedlagt denne påstand:

"1.	Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.

2.	Hver av partene bærer sine saksomkostninger for alle retter." Side 152

Ankemotpartene, A og B, mener at Storebrand er erstatningsansvarlig fullt ut uten avkorting. Lagmannsretten har således ikke gått langt nok i å avvise identifikasjon.

Utgangspunktet er at etterlatte har et selvstendig erstatningsrettslig vern for krav på erstatning for tap av forsørger, jf skadeserstatningsloven § 3-4.

Den tidligere rettstilstand etter straffelovens ikrafttredelseslov § 25 tredje ledd som gikk ut på absolutt passiv identifikasjon, var urimelig streng og ble endret ved vedtagelsen av skadeserstatningsloven kapittel 5 i 1985. Den tidligere regelen om at identifikasjon som hovedregel skulle foretas, ble da erstattet med en ny regel i skadeserstatningsloven § 5-1 som må forstås slik at identifikasjon som hovedregel ikke skal foretas. Dette er utslag av en ny rettsfølelse med økt hensyn til de etterlattes selvstendige erstatningsrettslige stilling. Det var uheldig at reformspørsmålet kom opp på et sent stadium i lovbehandlingen. Det er imidlertid klart hva Stortingets mening var med hensyn til identifikasjon generelt. Bilansvarsloven har ikke egne regler om identifikasjon. Det må derfor følge av henvisningen til vanlige erstatningsregler i bilansvarsloven § 6 første ledd at de vanlige reglene om identifikasjon skal gjelde også på bilansvarsloven område. Når det aksepteres at de nye generelle identifikasjonsreglene gjelder for de tilfellene som dekkes av bilansvarsloven § 7 første ledd, bør det følges opp også for § 7 tredje ledd.

Dette syn gir den lovgivningsmessig beste regel i motsetning til om det ved siden av hovedregelen skulle gjelde en spesialregel med løs forankring i forarbeider og praksis.

De hensyn som justiskomiteen nevnte for lovreformen, slår til også på bilansvarsloven område. Det eneste mothensyn justiskomiteen nevnte - hensynet til skadevolderen dersom det ikke foreligger ansvarsforsikring - kommer ikke inn her hvor kravet rettes direkte mot forsikringsselskapet. På bilansvarsloven område må derfor den nye hovedregelen få anvendelse nærmest unntaksfritt, selv om det også her bør gjøres reservasjon for tilfeller hvor det vil være støtende for rettsfølelsen ikke å foreta identifikasjon. Dette dreier seg imidlertid om sjeldne tilfeller.

Regelen i § 7 tredje ledd om at den skadelidte selv taper sitt erstatningskrav med mindre særlige grunner foreligger, er en streng regel, men rammer personer som selv har hatt mulighet for å påvirke hendelsesforløpet. Dette slår ikke til overfor de etterlatte. Det nye syn på de etterlattes selvstendige erstatningsrettslige stilling bør føre til at det ikke foretas avkorting i det foreliggende tilfelle.

Ankemotpartenes standpunkt støttes av det syn som har kommet til uttrykk i nyere lovgivning. Identifikasjon utelukkes fullstendig etter § 14 i yrkesskadeforsikringsloven 16 juni 1989 nr 65.

A og B har nedlagt denne påstand:

"1.	Storebrand Skadeforsikring AS er fullt erstatningsansvarlig for det tap A og B ble påført i forbindelse med tap av forsørger etter Cs død.

2.	Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.

Til de saksomkostninger A og B er tilkjent i lagmannsrettens dom legges 12 % årlig rente regnet fra to uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

Side 153

3.	A og B tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."

Jeg er under tvil kommet til at anken ikke kan føre fram, men at motanken må tas til følge slik at erstatningskravet ikke skal avkortes.

De rettskildespørsmål som saken reiser, er spesielle. Selv om relevante deler er gjennomgått i de tidligere dommer, finner jeg grunn til en sammenhengende framstilling her. Spørsmålet om passiv identifikasjon kan komme inn i mange situasjoner. Det framgår av forarbeidene til den tidligere regel i straffelovens ikrafttredelseslov 22 mai 1902 nr 11 § 25 at tredje ledd var utformet med særlig henblikk på etterlattes erstatningskrav ved forsørgertap, og det er denne problemstilling som er aktuell i saken. Straffelovens ikrafttredelseslov § 25 og praksis knyttet til den medførte - i hvert fall nesten alltid - full identifikasjon, slik at de etterlattes erstatningskrav ble nedsatt i samme forhold som avdødes erstatningskrav ville ha blitt det om han hadde overlevd.

Da straffelovens ikrafttredelseslov § 25 ble opphevet i forbindelse med vedtagelsen av skadeserstatningsloven kapittel 5 ved endringslov 21 juni 1985 nr 81, framgår det av forarbeidene at lovutvalget mente at reglene om passiv identifikasjon av de etterlatte skulle videreføres, se NOU 1977:33 side 39 hvor det kort slås fast at "egen skyld hos avdøde må likestilles med at erstatningssøkeren har utvist egen skyld". Dette synes også opprinnelig å ha vært Justisdepartementets mening, se Ot.prp.nr.75 (1983-84 ) side 64 spalte 2 hvor det til § 5-1 heter at:

"Adgangen til å redusere erstatningen til etterlatt erstatningssøker når avdøde har medvirket til skaden, skal være den samme som når det gjelder medvirkning fra en erstatningssøkende direkte skadelidt. Dette er i samsvar både med gjeldende bestemmelse i strl.ikrl. § 25 tredje ledd og utvalgets lovutkast § 5-1 fjerde ledd. Prinsippet er innarbeid i nr 1 i departementets lovutkast. Her er medvirkning fra erstatningssøkeren likestilt med medvirkning fra den direkte skadelidte. Bestemmelsen er ikke begrenset til å gjelde forsørgertap, men gir uttrykk for en generell identifikasjonsregel."

I tilknytning til § 5-1 nr 3 uttaler Justisdepartementet videre:

"Passiv identifikasjon reiser vanskelige spørsmål, og det er uklart hvor langt prinsippet i dag rekker. Departementet har ikke hatt til hensikt å avklare området for passiv identifikasjon i erstatningsretten. Meningen med den foreslåtte bestemmelse er bare rent opplysende å vise til gjeldende regler om passiv identifikasjon, slik disse direkte eller indirekte framgår av lovgivningen eller er utviklet gjennom rettspraksis."

For så vidt gjaldt forsørgertap, syntes det således å ligge til rette for videreføring av den tidligere praksis om passiv identifikasjon.

Under behandlingen i Stortinget tok imidlertid justiskomiteen opp med departementet spørsmålet om de etterlatte ville bli fullt ut likestilt med den direkte skadelidte, og fikk ved departementets brev 20 mars 1985 til svar at det var:

"på det rene at § 5-1 bare gir en adgang til slik likestilling, se proposisjonens s 64 spalte 2. Retten vil stå fritt til ikke å foreta identifikasjon. En endring av

Side 154

lovteksten på dette punkt bør neppe foretas uten høring og nærmere angivelse av hvordan medvirkning av den direkte skaderamte skal komme inn i forhold til etterlatte. Det bør neppe gis en lovbestemmelse som uten unntak innebærer at etterlatte ikke skal kunne identifiseres med den umiddelbart skadelidte."

Til dette uttalte justiskomiteen i Innst.O.nr.92 for 1984-85 side 6:

"Komiteen er enig i at de etterlattes krav på erstatning for tap av forsørger ikke automatisk bør nedsettes eller bortfalle fordi skadelidte selv har medvirket til den ulykke som voldte hans død. En slik automatikk er det heller ikke der den medvirkende får en skade og selv krever erstatning, jfr. § 5-1 første ledd. Etter komiteens mening kan det synes urimelig at skadelidtes eventuelle uforsiktige adferd skal gå ut over hans enke og etterlatte barn. De etterlattes behov for erstatning er selvsagt helt uavhengig av de nærmere omstendigheter i forbindelse med dødsulykken. Det er heller ingen grunn til å tro at en regel om at erstatning til de etterlatte nedsettes ved skadelidtes medvirkning bidrar til å skape større forsiktighet. De fleste forsøker å unngå død eller skade på sin person uansett erstatningsreglenes innhold. Begrunnelsen for identifikasjon kan utelukkende søkes i hensynet til den ansvarlige skadevolder som det kan synes hardt å pålegge full erstatning; hvor skadelidte selv har medvirket til skaden. Men hvor skadevolderens ansvar er dekket av en ansvarsforsikring, slik det normalt er tilfelle i praksis, taper dette hensynet sin vekt. Etter komiteens mening bør de etterlattes krav på erstatning for tap av forsørger derfor alminneligvis stå på egne ben. Komiteen har overveid å uttrykke dette direkte i lovteksten. Komiteen er imidlertid enig med departementet i at hensynet til de etterlatte kan ivaretas innenfor rammen av den helhetsvurdering retten må foreta etter den regel som nå foreslås i utkastet § 5-1."

Dette ble også fulgt opp i debatten i Odelstinget uten at det framkom innvendinger, og lovutkastet ble enstemmig vedtatt - uten endring av ordlyden i proposisjonens lovutkast § 5-1.

Det foreligger således en prinsipiell uttalelse fra justiskomiteen med tilslutning av Stortinget som forutsetter at den lovbestemmelse som ble vedtatt, skulle praktiseres slik at de etterlattes krav på erstatning for forsørgertap som den store hovedregel skulle ha selvstendig vern. Selv om det ikke ble foretatt noen endring av lovteksten eller høring som nevnt i Justisdepartementets uttalelse, må det legges til grunn at lovrevisjonen i 1985 har medført en betydelig endring av rettstilstanden når det gjelder passiv identifikasjon ved forsørgertap. Det er imidlertid også slik at dette ikke gjelder unntaksfritt, jf justiskomiteens reservasjon "alminneligvis". På bakgrunn av justiskomiteens knappe uttalelser er det spørsmål om hvor langt hovedregelen skal gjelde. Dette er et spørsmål som må avklares i praksis - i siste instans av domstolene. Noen avgjørende rettspraksis foreligger imidlertid ikke. Spørsmålet om avkorting etter skadeserstatningsloven § 5-1 var oppe i dommen om Mellemværftet, Rt-1990-829. Resultatet ble der at det ikke skulle foretas avkorting overfor enken. Høyesterett viste på side 835 til justiskomiteens standpunkt ved lovbehandlingen, men henvisningen var neppe nødvendig for å begrunne resultatet.

I den foreliggende sak er det spørsmål om uttalelsens rekkevidde på

Side 155

et spesielt område, nemlig bilansvarslovens. Motorvognansvaret er regulert i bilansvarsloven 3 februar 1961. Det er grunn til å understreke at man her står overfor et spesielt, men praktisk viktig område hvor karakteristiske trekk er at det foreligger en obligatorisk forsikringsordning, at erstatningsansvaret er objektivt, og at erstatningskrav rettes direkte mot forsikringsselskapet.

Ved vedtagelsen av bilansvarsloven tok man sikte på identifikasjon ved forsørgertap, se Motorvognansvarkomiteens innstilling 1957 side 63 (NUT-1957-1) med omtale av den dagjeldende § 25 i straffelovens ikrafttredelseslov. Spørsmålet drøftes ikke særskilt i Ot.prp.nr.24 (1959-60). Og selve lovteksten nevner heller ikke identifikasjonsspørsmålet uttrykkelig. I vår sak er det av interesse at lovens § 7 om skadelidtes medvirkning både har en alminnelig regel om skadelidtes medvirkning og særregler for spesielle tilfeller. Første ledd inneholder en alminnelig medvirkningsregel som gir anvisning på avkorting, herunder bortfall av erstatning etter en bred helhetsvurdering. Tredje og fjerde ledd som gjelder særlig angitte tilfeller, blant annet for kjøring under alkoholpåvirkning, har langt strengere regler. De går ut på at skadelidte ikke skal få erstatning med mindre det er "særlege grunnar" for det. Jeg nevner at spørsmål om passiv identifikasjon også kan reises i forhold til andre regler i § 7 enn første ledd og tredje ledd bokstav b. Disse tilfellene har bare i liten utstrekning blitt berørt under saken, og jeg går ikke nærmere inn på dem.

Det kan spørres om det terminologisk er korrekt å kalle regelen om bortfall av erstatning ved alkoholpåvirkning slik den først var utformet, som en medvirkningsregel, idet det da ikke var noe krav om årsakssammenheng mellom skaden og alkoholpåvirkningen. Den kan også betegnes som et unntak fra ansvarsforsikringens dekningsområde. I forbindelse med vedtagelsen av skadeserstatningsloven kapittel 5 i 1985 ble det imidlertid innarbeidet et krav om årsakssammenheng her. Jeg legger ikke vekt på hvilken terminologi som foretrekkes på dette punkt.

Forholdet mellom bilansvarsloven erstatningsregler og de alminnelige erstatningsrettslige regler framgår av bilansvarsloven § 6 første ledd, hvoretter: "Skadebota vert fastsett etter vanlege skadebotreglar når ikkje anna er sagt". Spørsmålet blir da i hvilken utstrekning bilansvarsloven inneholder avvikende regler.

Det er på det rene at det endrete syn på passiv identifikasjon som kom til uttrykk ved opphevelsen av straffelovens ikrafttredelseslov § 25 og vedtagelsen av skadeserstatningsloven § 5-1 gir seg utslag ikke bare på området for § 5-1, men også for de tilfeller som skal avgjøres etter bilansvarsloven § 7 første ledd, hvor likheten med § 5-1 er stor. At dette var overveid av justiskomiteen, framgår av at den i forbindelse med omtalen av § 7 første og annet ledd viste til sine merknader til skadeserstatningsloven § 5-1, se Innst.O.nr.92 (1984-85) side 7. De særlige forhold ved bilansvaret som jeg har pekt på tidligere - at man her står overfor en særegen forsikringsordning - er altså ikke til hinder for dette. Dette innebærer at det også på bilansvarets område i 1985 skjedde en inngripende endring av rettstilstanden uten at lovens ordlyd ble endret, og selv om usikkerheten med hensyn til rekkevidden av de unntak som justiskomiteens knappe begrunnelse åpner for, fulgte med.

For så vidt gjelder § 7 tredje ledd bokstav b er det riktig som sterkt

Side 156

framhevet av den ankende part, at reglene om følgene av kjøring i påvirket tilstand har sin særlige begrunnelse og derfor er utformet strengt, og at dette er fulgt opp i praksis. Reglene er uttrykk for samfunnets ønske om å motvirke kjøring i påvirket tilstand og skal virke preventivt slik at skader som følge av slik kjøring unngås. Den vekt som lovgiver har tillagt dette hensynet, understrekes ved at departementet i lovproposisjonen utvidet regelen til også å omfatte den "ondtroende" passasjer som frivillig lot seg kjøre i bilen, se Ot.prp.nr.24 (1959-60) side 29. Selv etter denne utvidelsen omfatter ordlyden av regelen bare de personer hvis handlemåte kan påvirkes av erstatningsreglenes utforming, mens spørsmålet om identifikasjon må løses i praksis.

Den begrunnelse som justiskomiteen ga for den nye hovedregelen om selvstendig erstatningsrettslig vern av de etterlattes krav på erstatning for forsørgertap, slår etter mitt syn til også på området for § 7tredje ledd bokstav b. Særtrekkene ved forsikringsordningen er ikke til hinder for at den gis virkning for de vanlige tilfellene etter § 7 første ledd - som vel er de tallrikeste - og kan etter mitt syn ikke i seg selv føre til et annet resultat for påvirkningstilfellene. Det kan vel være delte meninger om justiskomiteens uttalelse om at det ikke er noen grunn til å tro at "en regel om at erstatning til de etterlatte nedsettes ved skadelidtes medvirkning bidrar til å skape større forsiktighet". Jeg kan imidlertid ikke se at dette stiller seg annerledes etter § 7 tredje ledd bokstav b enn etter første ledd.

En viktig forskjell mellom § 7 første og tredje ledd er at vurderingstemaet er langt bredere etter § 7 første ledd - og også skadeserstatningsloven § 5-1 - som gir anvisning på en helhetsvurdering, enn etter § 7 tredje ledd bokstav b som åpner for erstatning bare når særlige grunner taler for det. Det er på det rene at kravet om særlige grunner har vært praktisert meget restriktivt overfor skadet fører eller passasjer, se eksempelvis Rt-1994-1461, hvor en hardt skadet passasjer ikke fikk erstatning. Ut fra grunnsynet om selvstendig erstatningsrettslig vern av de etterlattes krav på erstatning for forsørgertap, vil et krav om særlige grunner for å yte erstatning trolig ikke kunne opprettholdes - idet erstatning også her vil være hovedregelen. Ved vurderingen av om det unntaksvis vil være grunn til identifikasjon - eksempelvis ved selvmord - vil imidlertid avdødes forhold måtte vurderes. Jeg nevner i denne forbindelse også at ved Agder lagmannsretts dom 17 april 1989, RG-1989-1031, ble de etterlattes krav på erstatning for forsørgertap avslått i et tilfelle hvor forsørgerens/bilførerens skyld ved en frontkollisjon ble betegnet som grovt uaktsom skadeforvoldelse med høy alkoholpromille. Anken ble imidlertid ikke tillatt fremmet for Høyesterett.

At det syn på de etterlattes selvstendige erstatningsrettslige vern for tap av forsørger som fikk gjennomslag ved vedtagelsen av skadeserstatningsloven § 5-1, også må legges til grunn i tilfeller som omfattes av bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b, har støtte i teorien, se Nils Nygaard, Bilansvar, side 180-186, og Skade og ansvar, 4 utgave 1992, side 319-321, jf side 387. Se også Viggo Hagstrøm, Læren om yrkesrisiko og passiv identifikasjon i lys av nyere lovgivning, i Lov, dom og bok, Festskrift til Sjur Brækhus, side 191 flg, særlig side 199, og Peter Lødrup, Lærebok i erstatningsrett, 3 utgave 1995, side 324-329, selv om også det motsatte har vært hevdet. Jeg tilføyer at jeg ikke har funnet

Side 157

avgjørende veiledning i de eksempler fra nyere lovgivning som partene har henvist til som støtte for sine anførsler.

Selv om jeg er blitt stående ved at den nye hovedregel skal anvendes også på dette område, gjenstår det å ta stilling til om ikke dens åpning for unntaksvis likevel å foreta identifikasjon, kan komme inn. Jeg legger til grunn at domstolene generelt bør vise stor tilbakeholdenhet med å gjøre unntak, og at de særlige forhold som jeg allerede har pekt på, ikke er så særegne at det bør gjøres unntak i det foreliggende tilfelle. Jeg er således ikke enig med lagmannsretten som har foretatt en avkorting på 25 %.

Jeg nevner avslutningsvis at det kan innvendes mot å unnlate identifikasjon at det synes inkonsekvent at følgene for dem som skadelidte forsørger, kan bli dramatisk forskjellige avhengig av om forsørgeren overlever ulykken - og erstatningen bortfaller til tross for tapt forsørgelsesevne - eller om han omkommer, og de etterlatte kan gjøre gjeldende sine erstatningskrav uten identifikasjon. Jeg peker på at slik kan situasjonen også være i de mer alminnelige tilfellene etter skadeserstatningsloven § 5-1 eller bilansvarsloven § 7 første ledd. Man står således overfor en generell problemstilling, og slik jeg ser det, bør ikke dette gi seg utslag ved avgjørelsen av eventuell avkorting.

Da jeg etter rådslagningen vet at jeg er i mindretall, former jeg ingen domskonklusjon.

Dommer Lund: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende.

Jeg har et annet syn enn han på rekkevidden av Stortingets justiskomites uttalelse til skadeserstatningsloven § 5-1 nr 1 om at passiv identifikasjon "alminneligvis" skal være utelukket. Slik jeg ser det, står ulykker som omfattes av bilansvarsloven § 7 tredje og fjerde ledd i en noe annen stilling enn ulykker som reguleres av bestemmelsens første og annet ledd.

Ordlyden i skadeserstatningsloven § 5-1 nr 1 er i samsvar med departementets forslag i Ot.prp.nr.75 (1983-84). Som påpekt av førstvoterende var departementets mening med den foreslåtte lovregel å opprettholde den rettstilstand som fulgte av den tidligere bestemmelse i straffelovens ikrafttredelseslov § 25 tredje ledd. Etter at justiskomiteen hadde tatt opp med departementet spørsmålet om de etterlatte ville bli fullt ut identifisert med avdøde, påpekte departementet at § 5-1 nr 1 bare ga adgang til en slik likestilling. Domstolene ville stå fritt til ikke å foreta identifikasjon. Departementet frarådet endring av lovteksten uten en ny høring og uttalte at det neppe burde gis en lovbestemmelse som utelukket at de etterlatte kunne identifiseres med den umiddelbart skadelidte.

Justiskomiteen beholdt ordlyden i lovforslaget, men uttalte at bestemmelsen etter komiteens syn skulle forstås slik at identifikasjon "alminneligvis" ikke skulle finne sted, jf det førstvoterende har gjengitt fra innstillingen. Når komiteen mente at § 5-1 skulle ha dette innhold, burde den ut fra hensynet til klarhet i lovgivningen ha foreslått en regelutforming som var dekkende for komiteens syn, og ikke beholdt en ordlyd som var utformet for å dekke et vesentlig annet meningsinnhold. Lovregler bør i utgangspunktet ikke gis som uttalelser i forarbeidene. Til dette kommer at justiskomiteens uttalelse i dette tilfellet ikke

Side 158

var basert på et utredningsarbeid som en slik endring av gjeldende rett tilsa.

Jeg går ikke nærmere inn på dette. Justiskomiteens uttalelse er kommet så klart til uttrykk at den - på tross av de innvendinger jeg har nevnt - må tillegges betydelig vekt for forståelsen av de lovregler den direkte refererer seg til. Foruten medvirkningsbestemmelsene i skadeeserstatningsloven § 5-1 gjelder dette bilansvarsloven § 7 første og annet ledd, jf Innst.O.nr.92 (1984-85) side 7, der komiteen uttrykkelig henviser til sine bemerkninger til § 5-1. Under sine merknader til bilansvarsloven § 7 tredje ledd gjør imidlertid komiteen ingen henvisning til uttalelsen om passiv identifikasjon. Spørsmålet er om den likevel kan gis tilsvarende vekt ved de ulykker som omfattes av bestemmelsen.

Ved bilansvarsloven gikk man bort fra den tidligere ordning der det objektive ansvar i utgangspunktet påhvilte bileieren. Det ble isteden etablert en forsikringsordning hvor det forsikringsselskap bilen er forsikret i, blir direkte ansvarlig overfor de skadelidte, jf lovens § 4. I praksis vil bilens eier bare blitt gjort ansvarlig gjennom den begrensete regressadgang som selskapet har etter lovens kapittel III.

Selskapet er i utgangspunktet objektivt ansvarlig for all skade som motorvognen gjør. At det dreier seg om en forsikringsordning mer enn en regulær erstatningsordning, viser seg blant annet ved at også den som selv har ført ulykkesbilen, vil ha krav på erstatning for skade på sin person.

På denne bakgrunn ligger det nær å se bestemmelsen i § 7 tredje ledd bokstav a og b og bestemmelsen i fjerde ledd som begrensning i det fareområde som forsikringen skal dekke. Med mindre særlige grunner tilsier noe annet, skal den som vet han fører eller er passasjer i en stjålet bil, som selv kjører i påvirket tilstand eller vet at føreren er påvirket, eller som selv fører bilen når han vet den blir nyttet til en straffbar handling, falle utenfor den etablerte forsikringsordning. Ser man det slik at det foreligger en faresituasjon som er unntatt fra forsikringsordningen, ligger det nær å anta at unntakene også må ha betydning når den som har opptrådt slik at forsikringen ikke gjelder, omkommer.

Under enhver omstendighet foreligger det her bortfallsgrunn som har en annen karakter og en annen bakgrunn enn de egentlige medvirkningsreglene. Reglene i § 7 tredje og fjerde ledd er uttrykk for samfunnets misbilligelse av biltyverier, kjøring i påvirket tilstand og bruk av bil i straffbart øyemed. Formålet er å bidra til å motvirke slik atferd, og reaksjonen overfor den direkte skadelidte er vesentlig mer bastant enn ved de vanlige regler for medvirkning. Reglene søker først og fremst sin forankring i kriminal- og alkoholpolitiske overveielser.

Jeg finner på denne bakgrunn ikke å kunne legge til grunn at justiskomiteens uttalelse om passiv identifikasjon i ordinære medvirkningstilfeller kan tillegges den samme vekt ved ulykker som omfattes av bilansvarsloven § 7 tredje og fjerde ledd. Som uttrykk for lovgivers alminnelige syn på hensynet til de pårørende når forsørgeren omkommer, er imidlertid uttalelsen ikke uten betydning ved spørsmålet om identifikasjon innenfor området av bilansvarsloven § 7 tredje og fjerde ledd. Også delvis identifikasjon kan således være en mulighet, jf for øvrig den gjengitte uttalelse fra Justisdepartementet om at § 5-1 nr 1 bare gir en adgang til identifikasjon.

Side 159

På denne bakgrunn finner jeg at de etterlattes erstatningskrav bør avkortes med femti prosent på grunn av avdødes forhold.

Saken er dels vunnet, dels tapt. Jeg finner likevel at den ankende part bør dekke saksøkernes omkostninger for alle retter, jf tvistemålsloven § 174 annet ledd jf § 180 annet ledd. Det er ikke påløpt særskilte omkostninger for motanken, som ikke har ført frem. Det er lagt frem omkostningsoppgave. Omkostningene for Høyesterett settes til kr 102.100, hvorav kr 7.100 er utgifter.

Jeg stemmer for denne dom:

1.	Storebrand Skadeforsikring AS er erstatningsansvarlig for 50 -femti - prosent av det tap A og B ble påført i forbindelse med tap av forsørger ved Cs død.

2.	I omkostninger for herredsrett og lagmannsrett betaler Storebrand Skadeforsikring AS til A og B i fellesskap 63 943 - sekstitretusennihundreogførtitre - kroner med 12 - tolv - prosent rente fra 2 -to - uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

3.	I saksomkostninger for Høyesterett betaler Storebrand Skadeforsikring AS til A og B i fellesskap 102 100 - etthundreogtotusenetthundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Tjomsland: Jeg er kommet til samme resultat som annenvoterende, dommer Lund, men med en noe annen begrunnelse:

Jeg er enig med førstvoterende, dommer Dolva, i at justiskomiteens uttalelse i Innst.O.nr.92 (1984-85) om at de etterlattes krav på erstatning "alminneligvis" bør stå på egne ben også gjelder tilfeller som omfattes av medvirkningsregelen i bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b. En annen sak er at betydningen av reservasjonen, jf uttrykket "alminneligvis", vil avhenge av hvilke tilfeller som reguleres av den enkelte medvirkningsregel.

I motsetning til førstvoterende er jeg kommet til at det her vil være riktig å foreta en delvis identifikasjon med avdødes uaktsomhet. Avdøde har utvist en meget grov uaktsomhet, og han har opptrådt på en måte som lovgiveren nettopp gjennom en særskilt og streng medvirkningsregel har søkt å forhindre. Han kan sterkt bebreides for å ha kjørt med en sjåfør som han må ha kjent til hadde en meget høy promille. Selv om det her gjelder et erstatningskrav rettet mot en forsikringsordning, er jeg blitt stående ved at det ikke vil være riktig å se bort fra avdødes forhold ved avgjørelsen av de etterlattes erstatningskrav, og jeg stemmer - som annenvoterende - for at erstatningen nedsettes med en halvdel.

Dommer Hellesylt: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Lund.

Dommer Sinding-Larsen: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

dom:

1.	Storebrand Skadeforsikring AS er erstatningsansvarlig for 50 -femti - prosent av det tap A og B ble påført i forbindelse med tap av forsørger ved Cs død.

2.	I omkostninger for herredsrett og lagmannsrett betaler Storebrand Skadeforsikring AS til A og B i fellesskap 63 943 - sekstitretusennihundreogførtitre - kroner med 12 - tolv - prosent rente fra 2 -to - uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

3.	I saksomkostninger for Høyesterett betaler Storebrand Skadeforsikring AS til A og B i fellesskap 102 100 - etthundreogtotusenetthundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.