Høyesterett - HR-1997-45-B - Rt-1997-1044

 

Instans	Høyesterett - Dom.
Dato	1997-06-13
Publisert	HR-1997-45-B - Rt-1997-1044
Stikkord	Erstatningsrett.
Sammendrag	Standarderstatning for personskade hos barn, jfr. skadeserstatningsloven § 3-2a, skal utmåles etter grunnbeløpet på oppgjørstidspunktet. Derved bortfalt rentekravet. Det ble bl.a. lagt vekt på skadeserstatningslovens system som trekker et skille mellom tapsposter i fortiden og tapsposter i fremtiden, og slik at skillet går ved oppgjørstidspunktet.
Saksgang	Borgarting lagmannsrett LB-1995-1110 A, Høyesterett HR-1997-45-B, nr 249/1996.
Parter	Oslo kommune (Advokat Kjetill Mellum - til prøve) mot A (Advokat Bjørn Lillebergen).
Forfatter	Aarbakke, Coward, Gjølstad, Gussgard, Backer.

---

Dommer Aarbakke: Saken gjelder utmåling av standardisert erstatning for personskade hos barn etter skadeserstatningsloven § 3-2a og skadevolderens renteplikt vedrørende erstatningen.

A, født 0.0.1974, pådro seg 3 september 1989 alvorlige hodeskader under en fjelltur i Jotunheimen, arrangert av skolen i Oslo. Ved spesialisterklæring 19 mars 1991, mottatt av kommunens ansvarsforsikringsselskap 26 mars 1991, ble skadelidtes medisinske invaliditet skjønnsmessig fastsatt til 85-100 %. Ved en ny spesialisterklæring 7 august 1993 ble den medisinske invaliditet skjønnsmessig fastsatt til 100 %.

I 1990 reiste A fastsettelsessøksmål mot Oslo kommune med påstand om at kommunen var erstatningsansvarlig for skaden. Ved Eidsivating lagmannsretts dom 17 desember 1992, som er rettskraftig, ble erstatningsplikt for kommunen endelig fastslått.

Ved den etterfølgende erstatningsutmålingen mente kommunens ansvarsforsikringsselskap at As krav på erstatning for tap i fremtidig erverv og mén etter skadeserstatningsloven 13 juni 1969 nr 26 § 3-2autgjorde 1 492 000 kroner. Dette var 40 ganger folketrygdens grunnbeløp i september 1993, som var 37 300 kroner. Erstatningsbeløpet med fradrag av et beløp som var utbetalt tidligere under kommunens ulykkesforsikring for skoleelever, ble utbetalt konto i september 1993. A aksepterte ikke forsikringsselskapets erstatningsutmåling, verken når det gjaldt de nevnte erstatningsposter eller når det gjaldt andre erstatningsposter, og han reiste fullbyrdelsessøksmål mot kommunen ved stevning til Oslo byrett. Under saksforberedelsen for byretten ble det inngått forlik om flere erstatningsposter, blant annet om erstatning etter skadeserstatningsloven § 3-1 første ledd for lidt tap og for fremtidige utgifter. Ved byrettens pådømmelse gjaldt fullbyrdelsessøksmålet derfor hvilket grunnbeløp etter folketrygdloven 17 juni 1966 nr 12 § 6-2 med tilhørende vedtak av Stortinget den standardiserte erstatningen etter skadeserstatningsloven § 3-2a skulle beregnes etter, og dessuten kommunens renteplikt etter forsinkelsesrenteloven 17 desember 1976 nr 100 for tiden før oppgjørsdagen.

Side 1045

Oslo byrett avsa 22 januar 1995 dom med slik domsslutning:

"1.	Oslo kommune v/ordføreren dømmes til å betale til A kr 462.306 med 12 pst. rente p.a. fra 1.1.94.

2.	Oslo kommune v/ordføreren dømmes til å betale kr 59.200 i saksomkostninger.

3.	Oppfyllelsesfristen er 14 dager fra forkynnelsen av dommen."

Byretten uttalte at erstatningen etter skadeserstatningsloven § 3-2a skulle beregnes etter folketrygdens grunnbeløp på skadetidspunktet. Byretten fastsatte likevel erstatningen etter grunnbeløpet i mars 1991, som var 34 100 kroner. Den 26 mars 1991 forelå den første spesialisterklæringen om den medisinske invaliditet for A. Denne dagen ble av byretten ansett som konstateringsdagen for skaden. Den ble også ansett som forfallsdagen for erstatningskravet, og byretten tilkjente forsinkelsesrenter fra mars 1991.

Etter anke avsa Borgarting lagmannsrett 3 mai 1996 dom med slik domsslutning:

"1.	Oslo kommune v/ordføreren dømmes til å betale til A 570.825 - femhundreogsyttitusenåttehundreogtjuefem - kroner med tillegg av 12 - tolv - % rente p.a. av 441.132 - firehundreogførtientusenetthundreogtrettito - kroner fra 19.4.96 til betaling skjer.

2.	I saksomkostninger for byrett og lagmannsrett betaler Oslo kommune v/ordføreren til A 91.700 - nittientusensjuhundre - kroner.

3.	Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen."

Som byretten la lagmannsretten til grunn at erstatningen skulle beregnes etter grunnbeløpet på konstateringsdagen 26 mars 1991, at erstatningskravet var forfalt på denne dagen, og at A hadde krav på forsinkelsesrenter.

Oslo kommune har påanket lagmannsrettens dom for så vidt angår rettsanvendelsen. For Høyesterett står saken i samme stilling som for de tidligere instanser, bortsett fra at det er fremlagt opplysninger om oppgjørspraksis hos en del større forsikringsselskaper.

Den ankende part, Oslo kommune, gjør gjeldende at erstatningen etter skadeserstatningsloven § 3-2a skal beregnes etter folketrygdens grunnbeløp på oppgjørsdagen, som var 23 september 1993. For tiden før denne dagen er det heller ikke grunnlag for å kreve forsinkelsesrente. Kommunen har imidlertid erkjent at de nærmere vilkår for forsinkelsesrente som følger av forsinkelsesrenteloven § 2 første ledd - forfall og påkrav - forelå 26 mars 1991. Kommunen har således ikke noe å innvende mot lagmannsrettens domsresultat hvis folketrygdens grunnbeløp på konstateringsdagen legges til grunn ved erstatningsutmålingen.

Kommunen har fremholdt at spørsmålet om hvilket grunnbeløp som skal gjelde, ikke er løst i skadeserstatningsloven lovtekst eller lovforarbeider. Kommunen har vist til juridisk teori og til forsikringsselskapenes oppgjørspraksis, som hevdes å gå ut på at oppgjørsdagens grunnbeløp alltid skal legges til grunn.

Siden en vesentlig del av erstatningsbeløpet etter § 3-2a er ménerstatning,

Side 1046

har kommunen dessuten vist til rettspraksis vedrørende ménerstatning etter § 3-2. Denne hevdes å gå ut på at grunnbeløpet på oppgjørsdagen skal være utgangspunktet og at det ikke skal beregnes forsinkelsesrenter for tiden før denne dagen. Kommunen har særlig vist til Rt-1977-782 (Pallas) og Rt-1981-138 (Sevaldsen).

Kommunen har videre påberopt analogi fra forskrift 21 desember 1990 nr 1027 om standardisert erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven 16 juni 1989 nr 65, som går ut på at ved beregning av erstatning etter den loven skal grunnbeløpet på oppgjørsdagen legges til grunn. Det er anført at det under yrkesskadeforsikringsloven heller ikke skal betales forsinkelsesrenter for tiden før oppgjørsdagen, og det er vist til et utkast til den nevnte forskriften med forslag om rentebestemmelser, som ikke kom med i forskriften.

Kommunen har generelt vist til utmålingsprinsippene for erstatning for fremtidig tap og anført at det her ikke blir plass for renteberegning. Folketrygdens grunnbeløp på oppgjørsdagen, som er oppregulert, gir dessuten kompensasjon for tap som en eventuell rente skulle dekke for så vidt angår fortidige tapsposter.

Endelig har kommunen vist til behovet for å praktisere reglene slik at oppgjørene blir mest mulig enkle og innbyrdes like og dessuten i harmoni med andre oppgjør. Dette hevdes å tale for å velge grunnbeløpet på oppgjørstidspunktet.

Oslo kommune har nedlagt slik påstand:

"Oslo kommune frifinnes."

Ankemotparten, A, henholder seg til lagmannsrettens dom og begrunnelse. Han gjør gjeldende at det i saken ikke er tale om et normaltilfelle under skadeserstatningsloven § 3-2a, men om et tilfelle hvor oppgjøret har trukket ut fordi kommunen bestred sitt erstatningsansvar for domstolene. Uttalelsene i teorien og den praksis den ankende part har vist til, gjelder normaltilfelle og kan derfor ikke tillegges betydning her. Den ankende parts syn leder til et økonomisk sett dårligere oppgjør for skadelidte, og det er vist til at erstatningsnivået etter § 3-2a generelt ligger lavt, spesielt når det gjelder 15 til 16-åringer.

I dette tilfellet må erstatningen beregnes ut fra folketrygdens grunnbeløp den dagen spesialisterklæringen forelå - konstateringsdagen 26 mars 1991 - for da var det grunnlag for å foreta erstatningsutmåling. På den samme dagen var erstatningskravet, også etter kommunens erkjennelse, forfalt og påkrav fremsatt, slik at det kan kreves forsinkelsesrente fra da av. Forsinkelsesrenteloven § 1 gir den nødvendige hjemmel for renteplikt, og de nærmere vilkår etter lovens § 2 første ledd er, også etter kommunens erkjennelse, oppfylt. Forsinkelsesrentens preventive funksjon taler for å gi bestemmelsene anvendelse med virkning fra konstaterings- og forfallsdagen.

Oppreguleringen av grunnbeløpet fra konstateringsdagen til oppgjørsdagen gir ikke kompensasjon for rentetapet ved at skadelidte måtte vente på oppgjør. Heller ikke alminnelige prinsipper for erstatningsutmåling kan gi grunnlag for ikke å tilkjenne renter. Praksis som knytter seg til skadeserstatningsloven § 3-1 annet ledd og § 3-2 om erstatning for tap i fremtidig erverv og for mén, kan således ikke tillegges betydning,

Side 1047

idet det der er tale om konkret individuell vurdering med en rekke skjønnsmomenter, som kan gi rom for å ta hensyn til rentetap. Etter § 3-2a er det tale om en sterkt standardisert erstatning som ikke holder denne muligheten åpen.

Rentebestemmelser i folketrygdsystemet kan ikke tillegges betydning, for i folketrygden er det i stor utstrekning uttrykkelig bestemt at det ikke skal være renteplikt. Det fremgår for øvrig av forarbeidene til forskriften til yrkesskadeforsikringsloven at forsinkelsesrenteloven kan komme til anvendelse når det gjelder erstatning etter den loven, og dette er lagt til grunn i praksis.

Det bestrides at reelle hensyn taler for å benytte oppgjørsdagens grunnbeløp.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

"1.	Lagmannsrettens dom stadfestes.

2.	Ankemotparten tilkjennes omkostninger for Høyesterett."

Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten.

De deler av skadeserstatningsloven § 3-2a første, annet og femte ledd, som er aktuelle i saken, lyder:

"Har skadelidte på skadetiden ikke fylt 16 år, ytes erstatning for tap i framtidig erverv og menerstatning etter bestemmelsene i paragrafen her.

Ved 100 pst varig medisinsk uførhet gis en engangserstatning på 40 G. ...

...

...

Med G menes folketrygdens grunnbeløp, jf lov 17 juni 1966 nr. 12 § 6-2."

Av § 3-1 fjerde ledd og § 3-2 annet ledd følger at de alminnelige regler om utmåling av erstatning for tap i fremtidig erverv og erstatning for mén ikke kommer til anvendelse når "skadelidte på skadetiden ikke har fylt 16 år". Utmåling av disse to former for erstatning skal da skje etter § 3-2a, i et felles, standardisert beløp. Ordningen - også med felles erstatningsbeløp - er valgt blant annet for at systemet skal være enkelt og oversiktlig, jf Ot.prp.nr.81 (1986-87) Om lov om endringer i skadeserstatningsloven side 40. I det følgende betegnes erstatning som utmåles etter § 3-2a som barneerstatning.

Som allerede nevnt, hevder den ankende part at det skal benyttes et grunnbeløp på 37 300 kroner, mens ankemotparten gjør gjeldende at det skal benyttes et grunnbeløp på 34 100 kroner. Det økonomiske poeng i lagmannsrettens dom og ankemotpartens anførsler knytter seg således til rentespørsmålet.

Verken lovteksten eller lovforarbeidene sier noe om hvilket grunnbeløp som skal benyttes ved anvendelsen av § 3-2a annet ledd 1. punktum. En del av bakgrunnen for lovforarbeidenes taushet om dette er at den arbeidsgruppen som forberedte bestemmelsene og fremla utkast i NOU 1987:4 Standardisert erstatning til barn, foreslo at barneerstatningen som hovedregel skulle ha form av terminerstatninger. Tilknytningen til folketrygdens grunnbeløp, som åpenbart gjaldt grunnbeløpet på forfallstiden for den enkelte termin, skulle i dette systemet ikke bare virke som en utmålingsregel, men også være en verdisikring. I Ot.prp.nr.81 (1986-87) side 33 flg

Side 1048

gikk imidlertid departementet over til ordningen med engangserstatning som hovedregel, uten at den siden ved forholdet til grunnbeløpet som derved fikk større betydning og som har interesse i denne saken, ble omtalt.

I nyere erstatningsrettslig teori er det noenlunde enstemmighet om at oppgjørsdagens grunnbeløp er det rette, uten at problemstillingen kan sees å være gjort til gjenstand for inngående analyse. Standpunktet er også lagt til grunn i en del større forsikringsselskapers oppgjørspraksis som det er gitt opplysninger om, men antall saker er begrenset. Teoriens standpunkt synes for øvrig i noen grad å være bygget på henvisning til den nevnte forsikringsselskapspraksis.

Ved valget av beregningstidspunkt for barneerstatningen og dermed valget av grunnbeløp, finner jeg for min del det riktig å ta utgangspunkt i barneerstatningens plass i skadeserstatningslovens system. Jeg ser i første omgang bare på den komponenten som gjelder erstatning for tap i fremtidig erverv og som forutsettes å utgjøre den vesentligste del av barneerstatningen. Ménerstatningskomponenten kommer jeg tilbake til.

Av § 3-1 første ledd fremgår at skadeserstatningsloven - med reservasjon for blant annet ménerstatning - skiller mellom erstatning fortidige og erstatning for fremtidige tapsposter. Skillet gjelder også ved tapte inntekter, som i vår sak. Utmålingsreglene for de to grupper av tapsposter er noe forskjellige, uten at det er nødvendig å gå inn på enkelthetene her. For fremtidige tapsposter må det nødvendigvis utøves et skjønn. I § 3-1 annet ledd er det gitt en del særregler om denne utmålingen. Disse reglene utfylles av andre særregler som er fastlagt i rettspraksis, blant annet en regel om at erstatning for fremtidige tapsposter skal gjøres opp etter nåverdi, dvs etter fradrag av en mellomrente. Særlig gjelder dette tap i fremtidig erverv fordi de tapte fremtidige inntekter gjennom erstatningen oppebæres før normal opptjeningstid. Om det erstatningsrettslige skillet mellom fortidige og fremtidige tapsposter viser jeg ellers generelt til NOU 1994:20 Personskadeserstatning side 29 flg og Peter Lødrup: Lærebok i erstatningsrett, 3 utgave 1995 side 352 flg. Jeg viser også til Rt-1993-1524 (Ølberg), Rt-1993-1538 (Horseng) og Rt-1993-1547 (Skoland).

Skillet mellom fortidige og fremtidige tapsposter trekkes i skadeserstatningslovens system ved oppgjørstidspunktet, som kan være et avtaletidspunkt eller et domstidspunkt, jf Lødrup side 353. Dette gjelder selv om det på grunn av tvist om ansvarsgrunnlaget eller erstatningsutmålingen måtte gå atskillig tid mellom skadetidspunktet og oppgjørstidspunktet. Skadeserstatningslovens system innebærer at en tapspost under tvistens gang kan gå over fra å være en fremtidig tapspost til å være en fortidig. Og for så vidt angår erstatning for fortidige tapsposter kan det være spørsmål om et rentetillegg, eventuelt etter forsinkelsesrenteloven, jf NOU 1994:20 side 64 flg.

Spørsmålet i vår sak er om § 3-1 fjerde ledd, som bestemmer at erstatning for tap i fremtidig erverv til barn under 16 år skal utmåles etter § 3-2a, gjør unntak fra skadeserstatningsloven alminnelige system når det gjelder skillet mellom fortidige og fremtidige tapsposter.

Det forhold at det ikke er sagt noe om dette spørsmålet verken i lovteksten eller i lovforarbeidene, taler etter min mening for å legge skadeserstatningsloven alminnelige system til grunn ved utmåling av standardisert erstatning til barn for tap i fremtidig erverv. Det er på det

Side 1049

rene at for så vidt angår andre tapsposter enn tap i fremtidig erverv, gjelder skadeserstatningsloven alminnelige regler også for erstatning til barn. Dette gjelder blant annet erstatning for fortidige tapsposter, som etter § 3-1 første ledd erstattes med virkning frem til oppgjørstidspunktet.

Det kan riktignok med atskillig rett hevdes, slik ankemotparten også gjør, at når det gjelder barn under 16 år, vil disse i alminnelighet ikke ha fortidige tapsposter av betydning. Iallfall er det slik når det gjelder tap av inntekter. Skadeserstatningsloven alminnelige skille mellom fortidige og fremtidige tapsposter kan derfor sies å ha mindre for seg ved anvendelsen av § 3-2a. Jeg kan imidlertid ikke se at denne betraktningsmåte i seg selv kan gi tilstrekkelig grunnlag for å fravike skadeserstatningsloven alminnelige beregningstidspunkt når det skal utmåles erstatning til barn.

Et sterkere argument for fravikelse er etter min mening selve standardiseringen av barneerstatningen. For den tar bort mye av den økonomiske tankegang som taler for å bygge på et skille mellom fortidige og fremtidige tapsposter. Standardiseringen av erstatning til barn er imidlertid ikke gjennomført konsekvent. Som påpekt er standardiseringen begrenset til tap i fremtidig erverv og mén. Av § 3-2a annet ledd 2. punktum, tredje og fjerde ledd fremgår dessuten at det også for fremtidige tapsposter av disse typer kan være aktuelt med en annen utmåling enn den som følger av hovedregelen. Tidfestingen av de momentene som kan ha betydning i slike sammenhenger, er ikke bestemt. Etter min oppfatning taler gode grunner for å bygge på skadeserstatningsloven alminnelige system for så vidt, og dette taler igjen for å bygge på det samme system også ved anvendelse av regelen om standarderstatning.

Når det gjelder den delen av barneerstatningen som utgjør ménerstatning, har det nevnte skillet mellom fortidige og fremtidige tapsposter ingen betydning generelt sett. Men her er det et vesentlig moment at utmåling av ménerstatning etter den alminnelige regel i § 3-2, etter fast rettspraksis, som har støtte i lovforarbeidene til denne bestemmelsen, skal skje med utgangspunkt i folketrygdens grunnbeløp på oppgjørstiden. I den grunnleggende dommen i Rt-1977-782 (Pallas, på side 785) er det om valg av det grunnbeløp som skal danne utgangspunktet, sagt at utmålingen skal baseres på "en kapitalisering av grunnbeløpet på domstidspunktet, mens kapitaliseringsfaktoren må baseres på skadetidspunktet". Det siste sikter til beregningen av skadelidtes gjenstående levetid i relasjon til kapitaliseringsfaktoren, jf uttalelse i Rt-1981-138 (Sevaldsen, på side 147). Uttalelsen om domstidspunktet oppfatter jeg altså slik at ménerstatning i alminnelighet skal beregnes med utgangspunkt i folketrygdens grunnbeløp på oppgjørstidspunktet.

Heller ikke når det gjelder komponenten ménerstatning, kan jeg se at § 3-2a kan tolkes slik at den gjør unntak fra skadeserstatningsloven alminnelige system når det gjelder valg av grunnbeløp. At grunnbeløpet når det gjelder barneerstatning velges med hjemmel i den uttrykkelige lovbestemmelsen, mens grunnbeløpet ved beregning av ménerstatning etter § 3-2 velges på et annet grunnlag, kan etter min mening ikke tillegges betydning. Og når det gjelder ménerstatningskomponenten, har standardiseringsargumentet enda mindre vekt som argument for grunnbeløpet på konstateringstiden enn når det gjelder komponenten tap i fremtidig erverv. For her har standardiseringen gått ganske langt allerede

Side 1050

etter § 3-2, jf NOU 1994:20 side 52 flg. Standardiseringstendensen etter den alminnelige bestemmelse har ikke hindret at oppgjørstidspunktet er blitt lagt til grunn.

Jeg tilføyer at slik jeg ser det, knytter det seg både når det gjelder erstatning for tap i fremtidig erverv og ménerstatning praktiske fordeler til bruk av grunnbeløpet på oppgjørstidspunktet. Andre momenter som kan ha betydning for erstatningsutmålingen må i alminnelighet knyttes til dette tidspunktet. Særlig gjelder dette graden av medisinsk invaliditet. Dessuten gir tilknytningen til dette tidspunktet et enklere oppgjør, blant annet ved at man unngår beregning av forsinkelsesrente vedrørende iallfall visse former for erstatning, som ellers kunne være komplisert. Jeg legger også en viss vekt på at rentenivået etter forsinkelsesrenteloven og forskrifter knyttet til den, ikke uten videre fremstår som treffende når det gjelder tap ved å måtte vente på barneerstatning.

Ut fra mitt syn på valg av grunnbeløp er det ikke nødvendig å gå inn på anvendelsen av forsinkelsesrenteloven.

Jeg tilføyer ellers at det synes å være et behov for at lov- og forskriftbestemmelsene om barneerstatning blir gjennomgått av lovgiveren, slik at siktemålene med standardisert barneerstatning kan nås på en bedre måte enn nå, og jeg viser for så vidt særlig til NOU 1994:20 side 128 flg.

Anken har ført frem. Oslo kommune har ikke nedlagt påstand om saksomkostninger. Jeg forstår dette slik at kommunen ikke krever saksomkostninger for noen rettsinstans, og legger dette til grunn.

Jeg stemmer for denne

dom:

Oslo kommune frifinnes.

Dommer Coward: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Gjølstad, Gussgard og Backer: Likeså.